|
Ole Johan Fotland (1912-1951) - Dødsannonse i Dalane Tidende, onsdag 5. september 1951 Min kjære mann og snille far,
vår bror, svigersønn, svoger
og onkel
Ole Johan Fotland
døde plutselig 31. august.
Ruth og Tor.
Anna, Anders, Sigvart, Ingmann, Ingeborg og Ansgar.
Svigerforeldre, svigerinner og svogre.
Begraves i Tønsberg onsdag 5. september kl. 2. |
|
Ole Johan Fotland (1912-1951) - In Memoriam i Sunnmørsposten, onsdag 5. september 1951 Johan Fotland - In memoriam
Ole Johan Fotland var født den 22. juni 1912 i Sogndalastranda, et lite ladested i Dalene mellom Rekefjord og Jøssingfjorden. Hans far var ved siden av sin lærergjerning organist i Sogndal kirke, og musikken gikk videre i arv, bide til Johan og til flere av hans brødre. Pianisten Sigvart Fotland og fløytisten Ingmann Fotland har jo begge skaffet seg et landskjent navn. Til tross for sitt elskverdige men stille framferd, var Johan i Fotland beskjelet av en uutslukelig aktivitetstrang, som uten å virke anmasende alltid var til stede og satte sitt preg på hele hans vesen. Det er nettopp denne pregnante aktivitet som gjør det så utrolig at døden skulle innhente ham i en alder av bare 39 år.
Johan Fotland hadde tre interesseområder, som alle opptok ham like meget. Han hadde en merkelig og lykkelig evne til å fordele seg likt mellom dem, uten å forsømme noe. Han var sjømann, lærer og kunstner. Allerede i denne trekant ligger det noe så likevektig, noe så stabilt, at det kunne drive enhver tanke om døden på flukt. Utrustet med et utpreget forskersinn, anvendte han dette på alle sine virkefeltet. Derfor var også alt han gjorde så gjennomtenkt, så grundig og vel utført.
Fotland hadde en stor søskenflokk, og enda han var den nestyngste lå forholdene slik an at han måtte tidlig se seg om etter et levebrød. Hans virkelyst og trangen til å være i bevegelse og på farten, drev ham til sjøs. Etter å ha tillagt seg sjømannskapets elementære grunnlag på skoleskipet «Sørlandet», ble han 21 år gammel elev ved Oslo Sjømannsskole hvor han tok styrmanns-, telegrafist- og skippereksamen med utmerkede karakterer. Under krigen supplerte han sin utdannelse med å ta høyere skippereksamen og eksamen artium. Særlig det siste var en fremragende prestasjon, når man betenker at han 33 år gammel tok en meget god realartium på ett år, uten å ha hatt middelskole-eksamen (han fikk dispensasjon).
— Etter krigen virket han et år som lærervikar ved Tønsberg Sjømannskole. Et år var han ute som sjømann på en hvalbåt, og i 1948 fikk han da sin stilling som adjunkt ved Ålesund Sjømannsskole, hvor hans pedagogiske evner ble like høyt skattet av hans elever som av hans medlærere. I løpet av disse to år levde han seg fullstendig inn i forholdene her i byen, han trivdes her overordentlig godt, og hans kjærlighet til Sunnmøre var både stor og oppriktig. Han hadde de mest alvorlige og velmente planer om i mange år å vie sine krefter til beste for byen og landsdelen. Men skjebnen ville at det bare skulle bli med disse tre år.
For bladets lesere er vel Johan Fotland i første rekke kjent og skattet som bladets kyndige og overordentlig fint registrerende musikkanmelder. — Som eksekutør var han en meget nensom og habil blåser. Hans yndlingsinstrument var basun, men ellers kunne han få noe ut av hvilket som helst instrument man måtte finne på å gi ham i hendene. Hans omskiftende liv hadde imidlertid ikke gitt ham noen særlig gunstig anledning til å rendyrke et enkelt instrument. Omstendighetene tvang ham til å lytte, til å fordype seg i musikkens vesen, til å analysere. Alt dette er helt uunnværlige egenskaper for en kritiker, og den mottagende kunst, kanskje den vanskeligste av alle, den var han mester i. Hans ualminnelige fine øre kunne innregistrere de minste valører i klangfarve, tonehøyde, ansats, vibrasjon og slike finesser innen musikkens elementer, som de færreste behersker. På dette felt var det intet som kunne unnslippe hans oppmerksomhet. Og hans følsomme kunstnersinn, hans evne til å føle begeistring, hans trang til å gjøre rett og yte anerkjennelse gjorde ham som skapt til kritikergjerningen. På dette område var han utrettelig med å arbeide over sin utvikling. Han leste musikkvitenskapelige verker, han leste partiturer og andre musikalier hver gang han hadde en ledig stund til det. Derfor ble han også omsider en på musikkens område overordentlig kunnskapsrik mann, hvis instinkt og vurdering man alltid kunne stole på. Både i dette blads spalter og byens musikkliv vil han derfor etterlate et stort og smertelig savn.
I denne sorgens stund går våre tanker til hans hustru Ruth og til lille Tor, hvis femårsdag faren ikke fikk oppleve.
Vi lyser fred over hans minne.
W. Kwetzinsky |