| Beskrivelse i Litteratur |
Fra Innledning i boken Grener av Eiker-slekten Wiborg (1966) av Yngvar Hauge
Arbeidet med denne bok kom for alvor i gang da min oppdragsgiver, herr S. H. Syvertsen, fikk en forepørsel fra professor Sverre Steen om han kunne fortelle ham noe om slektstradisjonen i familien Wiborg fra Eiker, som går ut på at slekten nedstammer fra kong Christian IV. Professor Steen hadde selv blitt forelagt denne tradisjon, og hadde fått rede på at herr Syvertsen også var interessert i samme.
Nu viste det seg snart at det i de forskjellige grener av familien Wiborg hadde dannet seg ganske forskjelligartede nyanser av familietradisjonen, som — hvilket vil fremgå av det følgende — ikke utelukkende består i at slektens stamfar er kong Christian IV. Mitt arbeide ble derfor å kartlegge grener av familien hvor tradisjonen, eller rettere tradisjonene, ennu var levende. Således fremkom de delene av dette arbeide som kalles Østerud- og Bollerud-grenene. Disse hadde imidlertid i flere århundrer bodd ikke så langt fra hverandre i Fiskum på Eiker, så tradisjonen kunne her ha kommet fra den ene og over til den annen slektsgren på et forholdsvis sent tidspunkt. Selv om det faktum at slektstradisjonen ikke har det samme innhold i disse to grener burde peke bort fra dette, gikk jeg i gang med å efterspore en tredje slektsgren, som beviselig skilte lag med de to andre allerede ca. 1720, den såkalte Kongsberg-gren. Denne slektsgren, hvis representanter fremdeles kaller seg Wiborg, har nulevende representanter i Norge og U. S. A., og på forespørsel om det fantes noen slektstradisjon i familien, ble det svart: «Vi tar det som en god spøk, men det fortelles at vi nedstammer fra kong Christian IV.» Det er verd å merke seg at denne slektsgrenen da ikke hadde vært i kontakt med Eiker på nesten 250 år, noe som ikke sier så rent lite om denne tradisjonens levedyktighet.
De undersøkelser som allerede tidligere var blitt foretatt, hadde bragt for dagen at slekten nedstammet fra den danskfødte kaptein Henrich Henrichsen Wiborg, som må være født omkring 1610, trolig i den nord-jydske by av samme navn. Kaptein Wiborg var gift med Ahled Povelsdatter, og det er henne slektstradisjonen har villet gjøre til Christian IV's datter. Tradisjonen visste også å fortelle at Ahleds mor skulle hete Ingeborg og være av Østråt-slekten.
For å ta det første punkt, så har videre undersøkelser vært foretatt for å bringe en mulig avstamning fra kong Christian på det rene. Skulle tradisjonen her tale sant, måtte Ahled være en uekte datter av kongen og senere ha fått sin stedfars navn, eller navnet til en som av praktiske hensyn ble utgitt som barnets far. De undersøkelser som ble foretatt i Norge, var imidlertid uten resultat. Da det på forespørsel ble foretatt undersøkelser i Rigsarkivet i København, skulle det vise seg at man heller ikke der nede hadde dokumenter som kunne bekrefte eller motbevise tradisjonen om avstamning fra kong Christian IV.
I et brev, datert København, den 16. novbr. 1964, skriver arkivar, dr. phil. Sune Dalgård:
«I besvarelse af Deres forespørgsel af I. oktober d. å. angående Ingeborg Andersdatter Huitfeldts datter Ahled eller Adelheid kan Rigsarkivet meddele Dem, at foretagne undersøkelser ikke har kunnet bekrefte eller modbevise hypotesen om, at Christian IV skulle være far til barnet.
Christian IV's breve er udgivet af C. F. Bricka og J. A. Fridericia med supplementsbind ved Johanne Skovgaard (Kong Christian den Fjerdes egenhændige Breve). De indeholder ikke breve til de nævnte personer, med undtagelse af breve til Hartvig Huitfeldt, der ikke vedrører nævnte sag.
Heller ikke Norske Rigsregistranter, Danmarks Adelsaarbog, Olai Ovenstad: Den norske hærs officerer, Hirsch: Fortegnelse over danske og norske Off icerer til 1814, Amores Christiani IVti (Suhms Nye Samlinger til den Danske Historie I, 1792, s. 97ff) eller herberoende samlinger til familien Huitfeldts historie oplyser om sagen.
H. J. Huitfeldt-Kaas kommer i «Efterretninger om Familien Huitfeldt» (Kria., 1908) s. 55f (og med udnyttelse heraf men uden egne oplysninger ligeledes Carl A. Tiselius: Bohusliins gamla adliga gods och siitesgårder (Gdteborg, 1925) s. 205) ind på spørgsmålet om Ingeborg Huitfeldts fortabelse af arv. Han slår fast, at årsagen må være begået lejermål, men drager yderligere den konklusjon, at det må dreie sig om en «ufri». Dette sidste kan imidlertid ikke udledes af de gældende bestemmelser, idet — hvadenten det drejede sig om en «ufri» eller en «fri» mand — hendes arvelod skulle overdrages til hendes rette værge og ved hendes død til nærmeste arvinger, dog ikke hendes egne børn (se f. eks. Fr. II's Gaardsret 1562 9/5 — trykt i V. A. Secher: Forordninger, Recesser og andre kongelige Breve, Danmarks Lovgivning vedkommende, 1558-1660).
Anders Huitfeldt døde i foråret 1620. Den 11. december samme år fordelte hendes søskende hendes arv imellem sig, da hun «sig så høit forseet haver, at hendes Arv og Eigendel til hendes næste Arvinger er forfalden» (Huitfeldt-Kaas s. 55, med henvisning til: bekr. afskrift, udstedt af Hartvig Huitfeldt 17. december 1620 i N. Rigsarchiv, Yngre Diplomsaml.).
På den anden side kunne faderens fuldstændige anonymitet pege i retning af en «ufri». Hvis Christian IV havde været far til barnet, havde man næppe vovet at gøre hende arveløs, og fra andre tilfælde ved man, at Christian IV plejede at sørge godt for sine børn.
Det ses ikke, fra hvilken kilde De har Deres oplysning om, at Ahled kaldtes Powelsdatter, hvilket måske kunne være et spor ved en videregående undersøgelse. At hun og hendes mand kaptajn Henrich Henrichsen Wiborg boede på en af kronens gårde, bør næppe opfattes som noget indicium. 27. oktober 1653 fik Henrich Henrichsen Wiborg bestalling på at eksercere bønderne i Eker (Norske Registre IX); ifølge «Den norske hærs off icerer» boede han i 1660/61 på Eker, hvor han forpagtede «Fiskumb Gaarder og Sauger» i henhold til forpagtningsbrev med stathol-der Gregers Krabbe.
Det har således ikke været muligt at bevise eller modbevise teorien om, at Christian IV skulle være far til barnet — kun til at pege på visse tegn, der snarest synes at vise bort fra muligheden.»
Som allerede Dalgårds brev viser, hadde vi også tatt fatt på et annet punkt i tradisjonen, nemlig at slekten skulle nedstamme fra en Ingeborg av Østråt-slekten. Man kunne her regne med at om et medlem av denne ætten skulle få et barn utenfor ekteskap, så ville saken ha blitt dysset ned av familien, uten at det ville ha kommet noen for Øre. Det skulle imidlertid vise seg, ikke minst takket være verdifull bistand av arkivkonsulent H. K. Schutter og arkivar Jonas Jansen i Norsk Historisk Kjeldeskrift-Institutt at det lot seg gjøre å finne frem til en Jomfru Ingeborg av Østråt-ætten, som beviselig har hatt et barn utenfor ekteskap.
Fru Inger til Østråt hadde datteren Ingeborg, som ble gift med adelsmannen Peder Hansen Litle til Fossesholm på Eiker. Deres datter igjen, Margrethe, ble gift med Anders Huitfeldt til Tronstad. Og om deres datter, Ingeborg, vet riksarkivar Huitfeldt-Kaas i sin bok «Efterretninger om familien Huitfeldt» å fortelle at hun i 1620 ble fradømt hele sin arv fordi hun hadde fått et barn utenfor ekteskap. Huitfeldt-Kaas mener at barnefaren må ha vært en ukjent, «ufri» mann, som av frykt for straff har rømt ut av landet. Dette er bare gjetning, men når kongen påstås å være barnets far, så er dette efter alt å dømme av grunner som bl. a. er anført i arkivar Dalgårds brev, heller ikke riktig.
Jeg vil imidlertid overlate behandlingen av dette problem til Yngvar Hauge, og her bare kort nevne de forskjellige nyanser av familietradisjonen som vi har kunnet finne i de grener av Wiborg-slekten som vil bli behandlet i denne slektshistorie.
I Østerud-grenen finner vi tradisjonen om at slekten skal stamme fra kong Christian, og likeledes om at stammoren skal hete Ingeborg, uten at familien vet å fortelle mer om hennes herkomst. I Bollerud-grenen derimot, vet familietradisjonen å fortelle om avstamning fra fru Inger til Østråt. I Kongsberg-grenen, som forlot Eiker ca. 1720, og senere ikke har hatt den minste kontakt med den øvrige slekt, dukker tradisjonen om avstamning fra Christian IV opp igjen. På samme måte finner vi denne tradisjon i den slektsgren som pastor H. P. Ruud tilhører, som forteller at kaptein Henrich Wiborgs hustru Ahled var datter av Christian IV.
Hvordan denne tradisjon er oppstått, er det i dag umulig å si noe om. Slekten kan ikke ha hatt noen tilknytning til den legendariske danskekongen utenom den at Ingeborgs bror, Hartvig Huitfeldt, var kongens lensherre på Eiker, og at søsteren Dorethe var dronningens hoffdame. Ingeborgs morbror, Hans Pedersen Litle på Fossesholm i Eiker var Kongens kansler.
Hvem Ahleds far var eller ikke var, så er i alle fall faktum at hun ble gift med kaptein Henrich Henrichsen Wiborg og ble felles stammor for alle de slektsgrener som i det følgende skal omtales. Og om hun ikke var av kongelig byrd, så var hun ættet fra noen av de fremste slekter av norsk rot som ennu langt inn i dansketiden spilte en ledende rolle her hjemme.
Jeg har i slutt-kapitlet omtalt Ruud- og Mosnes-grenen av Wiborg-slekten, men allikevel vil det sikkert være mange som uten å være nevnt i denne sammenheng, vil kunne føre sin ætt tilbake til kaptein Wiborg og Ahled. Kanskje har de også selv hørt slektstradisjonen fortalt, eller deler av den. Slektstradisjonen innen Wiborg-familien har vist seg å være så levende innen slekten, at det ville være rart om den ikke også finnes innen grener som vi av praktiske hensyn ikke har kunnet ta med her. I alle fall står Wiborgenes rike slektstradisjon som et vitnesbyrd om en familie som på denne måte har bevart noe av det beste fra det gamle norske ættesamfunn, nemlig å ære fedrene ved å huske dem….
Oslo, høsten 1966
Terje Gulbrandsen [1] |
Slektstavle til 
Has ingen aner men 76 etterkommere i Familietreet.
Ingeborg Andersdatter Huitfeldt, f. 1590, Hoff, Hurum, Buskerud, Norway 
d. 1647, Aasen, Øvre Eiker, Buskerud, Norway 
Ahled Povelsdatter, f. 1613, Eiker, Buskerud, Norway 
