Susanne Schouw

Andre Hendelser og Egenskaper:

• Folketelling: 1910, Stavanger, Rogaland, Norway; https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01036615005554
• Magasin / Avisoppslag: 26 Jun 1969; Tretti år på aldershjem - Kom dit før de hadde fylt seksti To hyggelige venninner, Susanne Schouw og Sigrid Krogh, henholdsvis 84 og 82 år gamle, innehar en selsom rekord: De har begge tobodd over 30 år pa aldershjem, for å være helt nøyaktig, 32 år. Solvang aldershjem i Wessel sgate, Eiganesveien 17 som er den rette adresse, er Stavanger Handelsstands forenings aldershjem, åpnet i 1937. De to er ikke de eneste i vårt samfunn som har en så lang gamlehjemstil været se bak seg. Det er mange flere, ofte med langt flere gamlehjemsår bak seg. Et tilfelle jeg minnes, var en dame på 68 Hun hadde vært på hjem siden hun var 18. Man kan spørre om det skal være slik, om det er rett og riktig at unge og middelaldrende mennesker blir plassert på en institusjon for eldre, for mennesker som for lengst har opplevd livets sommer. Har vi så noe annet å tilby dem? De fleste vil vite at svaret blir "Nei". I dette svaret ligger ogsa et vitnemål, som forteller nokså mye om vår sosialomsorg. I dag er Solvang Aldershjem en nydelig eiendom med et stort godt hus og en park man ikke ser maken til mange steder. De kjempestore bøkene er fredet. Solvang er i det hele tatt et fredens sted. Fra okkupasjonstiden knytter det seg helt andre og smertelige minner til Solvang. Gestapo brukte huset til fengsel, for-forhørslokaler og torturkammer. Patrioter er drept i dette huset. Men idag er Solvang et fredens hus, der 42 pensjonister nyter sitt otium. Og blant dem altså Susanne Schouw og Sigrid Krogh, som begge på en måned nær har bodd i huset i 32 år, og ikke bare i huset, men i samme værelser. 30 år i et aldershjem — eller gamlehjem som det het på den tid — skulle tyde på at damene nærmet seg eller gjerne var over 100 år. Men det er de altså ikke. — Jeg var 52 år gammel da jeg flyttet inn på Solvang, forteller Susanne Schouw. Jeg bodde sammen med min mor, og da hun døde, sto jeg helt alene, og ville gjerne bo et sted der jeg kunne treffe andre mennesker. Solvang åpnet det året, og det var ikke så vanskelig å få plass den gangen, selv om man egentlig ikke var så utgammel. Siden åpningen av Solvang i 1937 hår dette vært mitt hjem, og det har vært et hyggelig og fint hjem. Vi var 12 pensjonærer den gangen i 1937, og fleste atskillig eldre enn jeg. I dag er vi 42, og det er blitt atskillig trangere rundt middagsbordet. — Mange gode venner har De fått i disse årene? — Mange hyggelige mennesker har passert her, kommet og gått. Jeg har fatt og mistet en lang rekke gode venner. For mange år siden noterte jeg meg at jeg hadde truffet 100 mennesker som kom hit og forlot oss igjen, men nå har jeg sluttet a notere. Det er for deprimerende. — Dere er født i Stavanger begge to? — Ja, sier ingrid Krogh. Jeg drev i lang tid en såkalt "diversehandel" på Nytorget, der hvor Håkon Kindervåg i dag driver sin forretning. Jeg drev den i 23 år helt fram til 1957 da jeg fylte 70 år, Jeg hadde heller ingen familie, og fant et godt hjem her på Solvang. — hva skjedde da tyskerne kom og annektert vang ? — Ja, vi ble kastet ut, sier Susanne Schouw. Jeg husker det var en søndag. Vi ble flyttet til Røde Kors-huset på Eiganesveien, der kunne nemlig ikke tyskerne bo, for det var for kaldt for dem. Men nå er det fred og ro igjen i Eiganesveien 17 ? — Ja, og vi trives så utrolig godt her. Her er det i sannhet godt å være, sier de to. Det er en oase i by-ørkenen, dette. Her oppe i dette strøket har ikke mange ting forandret seg på alle de årene vi har vært her. I sentrum av Stavanger er alle ting anderledes. Men heldigvis er det ytterst sjelden vi går til byen.