| Navn |
Paul Amandus Kjelsberg |
| Fødsel |
11 Mar 1892 |
Eiby, Alta, Finnmark, Norway  [1] |
 |
Kjelsberg, Paul Amadeus - Fødsel-Dåp (Alta, Finnmark Ministerialbok 1892)
|
| Dåp |
22 Apr 1892 |
Alta, Finnmark, Norway [1] |
| Kjønn |
Mann |
| Barndomsminner |
 |
Barndomsminner fra oppvekst i Eiby på slutten av 1800-Tallet (Paul Kjelsberg)
Barndomsminner fra oppvekst i Eiby på slutten av 1800-tallet
Nedskrevet ca. 1980 av Paul Kjelsberg
De aller første minnene:
Mine første minner fra barndommen kan jeg sammenligne med solbelyste tinder over et ullent tåkehav, slik man av og til kan se dem på en flytur over skyene. Det er så få til å begynne med, men som årene går blir det fler og fler inntil tindene blir det vesentlige og tåkehavet en biting.
Den første klare erindring jeg har knytter seg til da jeg som toåring ble avvendt. Det står ennå så klart for meg at jeg var helt rasende for at en dame – jeg kan tydelig se henne for meg – holdt meg borte fra mor. Hun skjente på meg. Jeg var så sint at jeg veltet et bord. Hvordan jeg klarte det, er meg en gåte. Men så ser jeg den gamle stuen for meg. Mor sitter ved ovnen, og jeg springer til henne og krabber opp på fanget hennes og griper etter brystet. Hun blotter det; brystvorten er mørk. Det bryr jeg meg ikke om og vil grådig legge munnen til den. Da hører jeg mine eldre søsken ertende utbryte: «Bæ, bæ, mammadalt!». Og skamfull vender jeg meg bort fra brystet. Jeg er avvendt.
Det neste jeg husker er at jeg ble tatt inn på loftet innenfor hemsen over kjøkkenet. Jeg skulle se min nye søster. Henne husker jeg ikke, men ser ennå for meg korga hun lå i. Den var av tynne furuspiler, og slike har jeg sett senere mange ganger.
Så ser jeg meg selv ligge på hemsen og kikke ned i kjøkkenet, jeg og et par av mine søsken. Vi har hver vår ulltråd med en fille i enden og leker med katten på kjøkkengulvet. Vi er fiskere, og katten er fisk. De andre er flinkere til å få napp enn jeg, og det liker jeg ikke.
Det lave fjøset med et par kuer husker jeg godt, for der fikk vi være med når mor melket og stelte. Særlig godt husker jeg en gang far hadde sendt saltet fisk hjem fra Finnmarka. Det var noen store steinbiter. De andre spiste av dem, men jeg klarte ikke det, for det luktet så kvalmt av de feite fiskene. Det meste ble gitt til kuene, husker jeg......
....Fortsetter, se vedlagt pdf |
| Beskrivelse i Litteratur |
 |
Paul Kjelsberg fra Alta - En skolemann jeg gjerne minnes (Olav Beddari)
Paul Kjelsberg fra Alta - en skolemann jeg gjerne minnes
Det er høst. Året er 1942. Jeg står utenfor huset til bureiser Harald Scheldrup på Skrøytnes og venter spent på læreren. Jeg er ikke alene, vi er 12 elever som venter. I to år har vi vært uten skole. Det var artig å være hjemme, men ikke når det ble så lenge. Nå skal vi begynne på skolen igjen, men ikke på det gamle internatet på Strand, for det har tyskerne tatt. Skolen skal være på en bureisningsgård, og vi skal bo hjemme. Læreren vi venter på heter Paul Kjelsberg. Egentlig er han rektor på Svanvik ungdomsskole (folkehøgskole), men da det under
vinterkrigen i Finland oppstod Paul Kjelsberg kamper nær grensen til Norge, ble han anmodet om å sende elevene hjem. I Norge var det fremdeles fred, men det varte ikke lenge. Den 9. april 1940 ble Norge angrepet av Tyskland. Kjelsberg var fenrik, men ble ikke innkalt. Han meldte seg frivillig til Alta bataljon og ble satt til å øve karer som var fritrukket for militærtjeneste.
Norge kapitulerte 2. juni 1940. Da kom Kjelsberg tilbake til Svanvik og hva skulle han gjøre? Han var rektor på en skole som stod tom. Han fikk tak i noen spreke husmødre fra bygda og satte i gang med rundvask. Da den var unnagjort, takket han damene for velgjort arbeid og sa: Nå er skolen ren og fin, men hvem som får glede av den nå, er ikke godt å vite. Men nesten før han fikk sagt det, stod to tyske offiserer i døra med følgende ordre: Den tyske krigsmakt rekvirerer hermed ungdomsskolen til feltlasarett. Hvorfor tyskerne gjorde dette, forstod vi senere. I juni 1941 gikk Hitler-Tyskland til lynkrig mot Sovjet-Russland. Da kom det mange sårede og lemlestede til ungdomsskolen, tyskernes feltlasarett.....
....Fortsetter, se vedlagt pdf |
| Folketelling |
1900 |
Valset, Alta, Finnmark, Norway |
http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01037573001132
Sivilstand: Ugift
Bosted: Valset |
| Folketelling |
1910 |
Valset, Alta, Finnmark, Norway |
http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036975002496
Sivilstand: Ugift
Yrke: Skifferstensarbeider
Bosted: Valset |
| Magasin / Avisoppslag |
19 Jul 1978 |
Lærer er du hele livet!
— Jeg ser nå å hugge ved ennå!
86 år gamle Paul Kjelsberg, i telefonkatalogen oppført som fhv. skolebest., tar selv i mot på sin gård i Eiby.
Skjønt forhenværende?
Lærer er noe du er resten av livet, mener Kjelsberg. Det er en livsvane.
— Selv sluttet jeg lærergjerningen som 72-åring, så skriv nå endelig ikke for mye om en gammel mann som dyrker litt jord og hugger ved.
* * *
Det kan vi likevel ikke la være. Men å gjenskape en tre timer lang samtale med den gamle herren, en rakrygget mann med et ungt sinn, er umulig, for ikke å si urettferdig. Dette blir brokker av en tilværelse, ofte tilfeldige glimt fra Paul Skolemesters vei gjennom livet.
* * *
Paul Kjelsberg er født på Eiby i 1894. Vi skal likevel begynne i Hammerfest i 1914, det året krigen som skulle ende alle kriger, brøt inn over Europa.
Tyve år gamle Kjelsberg kom da til Hammerfest som lærer.
— Jeg begynte i sin tid å nedtegne mine erindringer fra lærertiden i Hammerfest.
Men disse erindringene får neppe oppleve trykksverte. Synet er ikke lenger godt nok.
* * *
Spesielt husker jeg skolestyrer Cornelius Moe, dikter og redaktør. Corn. Moe var tyve år eldre enn meg, men det oppsto et sjeldent godt vennskap mellom oss to. Ja, dere journalister skal vel ha en gammelmannshistorie med en gang?
— Naturligvis.
— Det var altså under krigen, og dårlig med brensel. Sammen med Moe dro jeg ut på Melkøya i en Nordlandssjekte. Der var massevis av tørr torv, og vi fylte skuta til plimsollermerket. Noen utpregede sjøfolk var ingen av oss, og da vi ugrasiøst la til kai i Hammerfest, gikk det ikke verre enn at mesteparten av torven havnet i sjøen.
— Vi kan da ikke la all denne torven ligge her og flyte? sa jeg.
— Min kjære Paul, svarte Cornelius, det er torvdag i morgen.
* * *
Cornelius Moe var den første redaktør av «Vestfinmarkens Socialdemokrat» i 1913. Men meg klarte han å få sparket som redaktør.
— Det hørtes da ille ut?
— Så veldig galt var det nå ikke. Jeg var redaktør for en kristelig ungdomsforening. Lørdag og søndag satt jeg og skrev på harde livet. Så kom den gamle pressemann Corn. Moe, og spurte: — Vil du ha en historie av meg til bladet ditt? Tyveårige redaktør Kjelsberg takket ærbødig ja. Men den historien Cornelius skrev den gangen, får ikke FD sette på trykk. For alt jeg vet, kan det fremdeles leve overårige kvinner i Hammerfest, som husker den med gru. Men jeg ble altså aldri gjenvalgt som redaktør.
* * *
— Men bestyrerne Moe og Wold i Hammerfest var fremragende og inspirerende ledere. Wold var vel noe strengere, forlangte mere av sine elever. Corn. Moe kunne du derimot treffe smilende i frikvarteret med en unge i hver hånd. Og tiltro til sine lærere, hadde elevene. Og ikke kan jeg huske et sted hvor foreldrene var mere interesserte i sine barn, enn nettopp i Hammerfest. Og så var det Martinus Reiersen da.
—Bestyrer for middelskolen?
— Ja, nettop han. Også vi to ble gode venner. Jeg husker han styrte sin skole med sikker hånd, og samtidig ser jeg for meg hans blide ansikt i skolegården, der han metodisk og tykkfallen foretok sine inspeksjoner. Å være høflig mot en spirrevipp som meg, falt helt naturlig for ham.
* * *
Med dikterisk frihet hopper vi atten år fram i Paul Kjelsbergs liv. Nevner i forbifarten hans mange år ved Elvebakken skole, hvordan familien hjalp den ubemidlede gutten fram til examen artium på Elverum i 1920. Vi skal til året 1927. Da ble han bestyrer ved den nye Svanvik Folkehøyskole. I 37 år hadde Kjelsberg denne stillingen. I 1964 nærmest pensjonerte han seg selv.
— Det var spente forhold på grensen før krigen, forteller han. Den storfinske Lappobevegelsen ville innlemme både Finnmark og Nord-Troms i sitt «Stor-finland». Vi hadde følelsen av å ligge som en «kulturell grensefestning» mot nabolandet. Men vi fikk aldri oppleve noen ubehageligheter. Siden kom det jo noen mindre behagelige mennesker på besøk.
* * *
— Nå er vi altså framme ved den tyske okkupasjonen?
— Svanvik ble brukt som feltlasarett, hundrevis av sårede tyskere lå der. Selv gikk jeg på ski rundt omkring, og underviste noen unger her, andre der. Det gikk på et vis det også. Jeg tror du skal få
høre en historie fra 1943
— Ja, takk.
— Vaktmesteren og jeg satt og drakk kaffe i min leilighet. Plutselig merket vi en gjennomtrengende lukt av røyk. Brann! Brann! ble det ropt. Inne på sykesalene lå mengder av medisinsk utstyr. For ikke å snakke om alle de sårede soldatene som ville ha brent i hjel uten vår hjelp.
Og nå skal dere unge mennesker tenke dere litt om. Dette var i 1943. Det var fienden, voldsmenn i vårt eget land, som lå hjelpeløse i sine senger. Hvorfor ikke like godt la dem brenne opp? Hva skulle vi gjøre? Vi valgte vannsprøytene, og vannet freset i surstoff-flaskene. Alle ble reddet. I dag husker jeg det med glede. men det var en tysk kaptein....
— Ja, hva med ham?
— Han var ekte hitlersk og ateist, det smalt i blankpussede støvler. Han fryktet tilsynelatende hverken Gud eller Djevel. Men da brannen endelig var slukket, og de sårede brakt i sikkerhet —snudde han seg til meg, og sa:
— Gott sei Dank!
* * *
Men det var krigen. Jeg må absolutt si noen ord om selve folkehøyskolen også. Det viktigste ved denne skolegangen, er at eleven får trang og lyst til å lære mer. Denne skolen er ikke bare en forberedelse til livet, den er en del av livet.
— Du hadde et spesielt forhold til dikteren Nordahl Grieg?
— Ja, jeg lærte ham å kjenne som ung mann. Han var en overmåte hyggelig og liketil kamerat, alltid elskverdig overfor oss «legfolk».
— Og nå vil du reise ham et slags minne i Finnmark?
— Ja, sammen med rektor Svein H. Sørensen skal jeg skape en Nordahl Grieg-stand i biblioteket på Svanvik, med utsyn over Pasvikdalen. En hel vegg håper vi det skal bli, med bøker og fotografier. Aller helst ønsker vi oss manuskriptet, eller førsteutgaven, av «Skibet går videre». Den skrev Grieg her i Finnmark. I juni fikk jeg forøvrig brev fra hans eneste gjenlevende søster, Johanne Grieg Cederblad. Hun likte ideen, for å si det mildt.
* * *
— Hvorfor en Nordahl Grieg-stand i Finnmark?
— Fordi det er vår plikt. Tenk på alt han har skrevet om Finnmark. Diktet «Morgen over Finnmarksvidda», kanskje noe av det vakreste som er skrevet på norsk språk. «Merkjet det stend, um mannen han stupa», står det i Sivles dikt om Tord Folesson. Slik også med Nordahl. Hugget inn i minnesteinen på Altagård står hans navn blant de mange andre døde kamerater. Det er noe dypt symbolsk i dette. Jeg vet ikke om jeg tør sitere noe jeg sa i en tale da det var NM på skøyter her i Alta for noen år siden...
— Jo, for all del...
— Ordrett husker jeg, det naturligvis ikke. Men jeg fikk da fortalt unge mennesker at de største av alle idrettsmenn er dem som gir livet for sitt land.
— Noen ord om læreryrket til slutt, Paul Kjelsberg?
— Ikke noe yrke er viktigere enn det å lære fra seg til de som kommer etter oss.
— Hvordan opplevde du deg selv som lærer?
— Jeg var en middelmådig lærer. Men jeg syntes jeg hadde et godt forhold til elevene. Kanskje det beste våpen en lærer har, er å kalle på smilet og den glade latteren i skolestua.
Men en følelse kommer du ikke fra.
Du strekker aldri til. |
 |
Paul Amandus Kjelsberg (1892-1982) - Lærer er du hele livet! (Finnmark Dagblad, onsdag 19. juli 1978)
|
| Slektsbok |
Paul Amandus Kjelsberg f. 11.3.1892 - d. 26.6.1982
Paul var nummer åtte av ti søsken og den yngste av sønnene. Av far og brødre lærte han det meste om gårdsdrift, snekring og tømring, jakt og fiske. Men han hadde ikke jord. Så måtte det bli stein. Etter folkeskole og amtsskole begynte han derfor som skiferarbeider. Men lærer Rusten hadde merket seg at Paul hadde lett for det boklige. Han mente Paul burde bli lærer og tilbød å hjelpe med lån.
Paul takket for tilbudet og kom til å virke som lærer i Finnmark i 50 år. Etter 10 år som lærer giftet han seg, og hans kone Helga kom til å følge ham trofast gjennom en omstreifende tilværelse der skolen ofte fikk første prioritet.
Paul begynte på lærerskolen i Elverum høsten 1912, 20 år gammel. Han sa selv han tok litt lettvint på det faglige. Han ble så opptatt av skolens sosiale liv. Dessuten tok han alle mulige jobber ved siden av for å greie seg. Det siste høsthalvåret vikarierte han i Alta ved Aronnes udelte skole. Likevel fikk han en meget god eksamen med Særdeles godt i regning og han utmerket seg i legemsøvelser og andre praktiske ferdigheter. Pedagogikk lærte han først og fremst ved å studere sine lærere.
Høsten 1914 fikk han et vikariat ved Hammerfest folkeskole. Han var akkurat ferdig med rekruttskolen, som hadde vært ganske tøff da den bar preg av krigen som brøt ut i Europa. Likevel var han ikke mer herdet enn at han var nervøs for å begynne som lærer på en byskole. Han lærte heldigvis at folk er folk - i byen som på landet. Og han fikk 5 gode lærer- og læreår i Hammerfest.
Søstre er bra å ha. I tiden på Elverum hadde han hatt storesøster Marie med familie i nærheten. I Hammerfest var det Magda og hennes mann som kunne by ham husrom hos seg. Han trivdes godt der. Både gjennom dem og skolen fikk han mange venner for livet. Han var ivrig med på alt. Skiturer, foreningsliv, lesesirkel, musikk, Amatørteater, sjakk og bridge. Han lyttet, så og lærte. Mest var han opptatt av skolen og elevene. Hans første venn ble den gamle vaktmesteren. Han så de enkelte elever og verdsatte deres muligheter og ferdigheter - de ble hans venner. Og det - sa Paul - er hemmeligheten bak ekte disiplin.
Lønnen var kr. 100 pr. måned. 60 gikk til kost og losji. Når han så hadde gjeld, ble det ikke mye igjen. Han tok alle jobber han kunne få. Losset båt for å få til billett hjem. I Alta hjalp han med slåtten på gården. Ellers tok han arbeid der det falt seg. Gjeld ble betalt, og han la seg opp litt.
I Hammerfest leste han språk med tanke på studenteksamen. Høsten 1919 dro han til Oslo og tok artium på ett år. Året etter ble han 2.-lærer ved amtsskolen (fylkesskolen) i Bossekop. Styrer K. Sætrum gir Paul en utmerket attest. Han fanger elevenes interesse i alle fag med sin muntlige framstillingsevne. Han er en særlig dyktig sløydlærer. Han er sterk og spenstig. Er aldri syk og har med seg et friskt pust av friluftsliv inn i skolestua.
Paul trivdes godt med ungdom, men i nødsårene måtte fylkesskolen innskrenke av økonomiske årsaker. De hadde ikke lenger råd til 2.-lærer. For Paul kom det ubeleilig. Han hadde giftet seg i 1924, blitt far og bygget hus. Tross stor egeninnsats ble det lån av slikt. Men heldigvis fikk han arbeid i folkeskolen. En stilling delt mellom Eiby og Aronnes.
Han var også klokker når det trengtes. Det ble lange veier. Men han hadde sykkel og ski og likte å ferdes ute.
Så ble han uventet valgt til ordfører. Paul var egentlig ingen politiker. Men valget i 1928 gjorde det vanskelig for partiene å enes om ordfører. Paul var en rolig kar som var venner med alle. En "ufarlig venstremann". Dessuten pålitelig og flink. Han ble det kompromiss alle kunne godta. Det var ingen ordførerlønn den gang annet enn folkets tillit samt dekning av kontorutgifter og reise til fylkestinget. Det siste prøvde han å spare fylket mest mulig for ved å gå mellom Alta og Vadsø. Kontoret hans var et skrivebord i hjemmet.
Det var ingen lett oppgave som ble lagt på ham. Det var vanskelige tider. Nøden var stor for mange. Kommunekassa slunken. Ofte tom. Mange kom direkte til han og ba for seg. Var det ikke annen råd, hendte det han hjalp selv. En familiefar hadde fått jobb på en fiskebåt. Men kunne ikke ta hyre uten sko. Paul tok av seg gummistøvlene og gav ham. Selv tok han til nåde sine gamle med hull i. En spurte hvorfor han ikke heller ga bort de gamle? Fiskere må ha hele støvler, sa han. Dette er bare ett eksempel. Etter valget i 1931 ble den politiske situasjonen en annen. Paul ble fri fra ordførervervet.
....Fortsetter, se vedlagt pdf [2] |
 |
Paul Amandus Kjelsberg (1892-1982) og Helga Brun (1902-1986)
|
| Død |
26 Jun 1982 |
Kåfjord sykehjem, Alta, Finnmark, Norway |
 |
Paul Kjelsberg (1892-1982) - Dødsannonse i Altaposten den 1. juli 1982
Min inderlig kjære mann, og vår enestående, gode far
fhv. rektor ved Svanvik Folkehøgskole
Paul Kjelsberg
døde fra oss lørdag 26. juni,
90 år gammel.
Helga
Lillemor, Kirsten, Johan, Inger, Ellen.
Svigerbarn, barnebarn, oldebarn.
Begraves fra Alta Kirke lørdag 3. juli kl. 12.00.
Avdøde ønsket ingen blomster. |
| Begravelse |
3 Jul 1982 |
Alta, Finnmark, Norway |
 |
Paul Kjelsberg - Gravstøtte (2003)
|
 Søsken |
4 brødre og 5 søstre |
| + | 1. Kristian Saxe Kjelsberg, f. 10 Aug 1875, Senja, Troms, Norway d. 11 Mai 1932, Eiby, Alta, Finnmark, Norway (Alder 56 år)
▻ Magna Ivara Holten, g. 6 Jan 1907 | | + | 2. Ingrid Marie Kjelsberg, f. 26 Aug 1877, Senja, Troms, Norway d. 26 Sep 1968, Stange, Hedmark, Norway (Alder 91 år)
▻ Ole Berntsen Refsahl, g. 22 Jul 1904 | | + | 3. Paula Elisabeth Kjelsberg, f. 24 Jan 1880, Kåfjord, Alta, Finnmark, Norway d. 13 Feb 1968, Alta, Finnmark, Norway (Alder 88 år)
▻ Johan Ludvig Nielsen, g. 3 Des 1905 | | + | 4. Ole Mathias Kjelsberg, f. 20 Okt 1882, Eiby, Alta, Finnmark, Norway d. 8 Sep 1979, Burnaby, British Columbia, Canada (Alder 96 år)
▻ Petra Ulland, g. 5 Mar 1918 | | | 5. Hans Kjelsberg, f. 11 Sep 1885, Eiby, Alta, Finnmark, Norway d. 16 Sep 1885, Eiby, Alta, Finnmark, Norway (Alder 0 år) | | | 6. Hans Ingvard Kjelsberg, f. 28 Sep 1886, Eiby, Alta, Finnmark, Norway d. 18 Mar 1913, Kyle, Saskatchewan, Canada (Alder 26 år) | | + | 7. Magda Charlotte Kjelsberg, f. 27 Jun 1889, Eiby, Alta, Finnmark, Norway d. 4 Feb 1949, Finnsnes, Troms, Norway (Alder 59 år)
▻ Frantz Richard Trasti, g. 29 Jul 1912 | | + | 8. Paul Amandus Kjelsberg, f. 11 Mar 1892, Eiby, Alta, Finnmark, Norway d. 26 Jun 1982, Kåfjord sykehjem, Alta, Finnmark, Norway (Alder 90 år)
▻ Helga Brun, g. 7 Jun 1924 | | + | 9. Ivara Eline Kjelsberg, f. 14 Sep 1894, Eiby, Alta, Finnmark, Norway d. 21 Nov 1982, Tromsø, Troms, Norway (Alder 88 år)
▻ Jasper Marinius Bergh, g. 15 Jul 1920 | | | 10. Julie Fransiska Kjelsberg, f. 4 Jun 1897, Eiby, Alta, Finnmark, Norway d. 27 Okt 1949, Alta, Finnmark, Norway (Alder 52 år) |
|
| Person ID |
I4 |
Servan Homme |
| Sist endret |
19 Mai 2020 |
Slektstavle til 
1892 - 1982 (90 år)
Har 159 aner og 57 etterkommere i Familietreet.
Ole Christensen Kjelsberg, f. 5 Jan 1842, Røros, Sør-Trøndelag, Norway 
Nålevende
: Address
: Cemetery
: Farm
: Town
: Parish
: City
: Ikke satt