| Navn |
Elisabeth Paulsen |
- I de skriftlige kilder er hun til dels også omtalt med etternavnet "Paulsdatter"
|
| Fødsel |
8 Nov 1855 |
Alta, Finnmark, Norway  [1] |
- Kirkeboken oppgir 11.november som fødselsdato, men dette er ifølge familien feil
|
 |
Paulsen, Elisabeth - Fødsel-Dåp (Talvik-Kåfjord, Finnmark Ministerialbok 1856)
|
| Dåp |
31 Mar 1856 |
Alta, Finnmark, Norway [1] |
|
| Kjønn |
Kvinne |
| Bygdebok |
Tangen, Folldal, Innlandet, Norway [2] |
Paul Toreson, født 22.12.1801, gift den 26.8.1836 med Ingrid Mikkelsdatter Streitlien (165-1) født 7.9.1812.
Barn nr. 8: Elisabeth, født 8.11.1855, Alta, død 4.11.1946, Kåfjord, gift med kjøpmann i Kåfjord, Ole Saxe Kjelsberg, født 5.1.1842 på Røros, død 27.6.1918. 9 barn. Stor etterslekt. |
 |
Bygdebok for Folldal - B1 - Gard og ætt (Ivar A. Streitlien, Revidert utgave, 2000) - Side 576-577
|
| Beskrivelse av familie |
Nedskrevet 2012 av Helga Elisabeth Kjelsberg (Servan)
Jeg kjente bare Elisabeth. Jeg var hennes barnebarn nr. 25, tror jeg. Hun var 70 da jeg ble født. Mamma var svært syk da hun fikk meg, og jeg så visst pjuskete ut. Det sies at da Besta så meg, utbrøt hun: ”Tenk å lide så mye for noe så lite!” Men hun bar meg til dåpen og gav meg sitt navn. Som navn nr. to. Mitt ”søndagsnavn”. Det har jeg alltid vært glad i. For jeg var glad i ”Besta”. Ville gjerne tro hun var en del av meg. Håpet det. For hun var det snilleste jeg visste.
Jeg husker bare Besta som gammel. En tynn liten hvithåret kone. Når hun kom på besøk, hadde hun alltid med noe godt. Om sommeren var det gjerne neper. Hvite saftige. Som vi kunne skrape med skje og spise slik. Andre ganger var det blod- eller leverpølse. Vi stekte dem på panna, og de smakte deilig. Noen ganger sov hun hos oss. Da var jeg glad og stolt. Men oftest bodde hun i Nielsen-gården. Tvillingene sa det var de som eide henne.
De forklarte at hun var deres mormor. Det var noe annet og viktigere enn en farmor. Jeg følte det var feil. Men visste ikke noe å si. Få ting har gjort meg mer ulykkelig. Jeg ville at Besta skulle være min.
Jeg var et vanskelig barn. Det sa alle. Unntatt Besta. Når de andre skjente på meg, sa hun: ”La nå det stakkars barnet være i fred.” Ikke rart jeg var glad i henne.
Noen ganger var jeg med pappa til Valseth om vinteren. Når han hadde skoleuke i Eiby. Da satt Besta på det store kjøkkenet og spant på rokken. Hvite, luftige ruller av ull ble til fin, tynn tråd under hendene hennes. Det var et mirakel. Jeg fikk lov å prøve. Men det ble bare tull. Så fikk jeg tukle med karding istedet. Det var da noe. Jeg sov på loftet sammen med de andre. Det var rart å se Besta uten de svarte klærne. Om natten hadde hun på seg en lyserød strikketrøye, og håret lå i en tynn flette over den ene skulderen. Det var nesten som hun forsvant. Og ble borte mellom sauefellene.
Om sommeren ville Besta være ute. Da ruslet hun rundt på gården. Knerta litt ved. Lukte i åker. Rota i jorda. Den var hennes fra barn av. Og hun følte med alt som levde. Om det var planter eller dyr. Men særlig de små.
Besta satt gjerne med den minste på fanget. Da lærte hun oss en regle som jeg husker den dag idag. Hun holdt med hendene sine om de små leggene.
”Gå i skogen. Gå i skogen.” – De små føttene gikk. Sakte. Tungt.
”Hugge ved. Hugge ved.” – Den ene foten ”hugget” den andre.
”Fryse på fotan. Fryse på fotan”. – Føttene klappet mot hverandre .
”Springe hjem. Springe hjem”. – Føttene løp. Fort. Fort. Og barnet lo.
Besta var en stillferdig og arbeidsom kone. Men hun kunne tenke og drømme også. Hun var glad i å lese. Særlig romaner.Og hun gikk helt opp i personenes skjebner. Mamma syntes hun var søt når hun ynket for dem og sa: ”De stakkars menneskene! Hva de må gå igjennom.” I bøkene fant hun også vakre og sjeldne navn til døtrene. Den yngste fikk hete Julie Franciska. Men livet hennes ble vel ikke helt som hun ville drømt for henne.
Besta besøkte oss i det nye huset på Elvebakken. Da lå vi to på loftet. Besta i min seng. Og jeg i Kirstens. Hun ble flyttet et hakk ned for anledningen. Jeg var stolt og glad. Men det var litt skummelt også. For jeg hadde hørt de voksne si at så gammel som Besta var nå, kunne man vente å finne henne død i sengen en morgen. Jeg ville ikke at Besta skulle dø. Men enda mindre ville jeg at døden skulle komme til oss der på loftet. Jeg lå og hørte etter pusten til Besta hele natten. Tror jeg.
Men neste morgen ville Besta ut å gå. Vi vandret sammen på den store vegen som gikk gjennom hele Elvebakken. Fra Altagård til Altabrua. Konene kom i vinduene, og mange åpnet dem og ropte: ”Neimen, er det ikke Lisa som er ute og går!” Jeg hadde ikke hørt det navnet på henne før. Hun ble liksom litt annerledes for meg. Og jeg tenkte stolt at alle kjenner visst bestemoren min.
Besta spurte om jeg ville ha sjokolade. Likte jeg Firkløver? Hun gav meg 25 øre. Jeg var overveldet. Noe sånt hadde jeg aldri drømt om. Selv en 10 øres var voldsomt. Vi gikk inn i butikken til Posti. Jeg la mynten på disken og sa hva jeg skulle ha. Men Besta snakket hyggelig med damen som om det ikke var noe spesielt. Siden har jeg oppfattet at hun var visst i slekt med eierne. Det var vel derfor vi gikk akkurat dit. Men jeg var bare opptatt av sjokoladen.
Den høsten reiste vi fra Alta. Og jeg så ikke Besta igjen før jeg traff henne på Stange etter evakueringa. Da var hun ikke helt min Besta lenger. Kanskje fordi hun ikke kjente meg. Jeg var jo blitt voksen. Og hun var bare opptatt av det fryktelige som hadde hendt. At de var blitt jaget hjemmefra. Tyskerne hadde ødelagt alt. Hun var rystet i sin sjel. Og hun var skikkelig sint på tyskerne. Besta som bare var snill og unnskyldte andre. Dette var det ingen unnskyldning for. Men en ting opptok henne mer enn noe annet. Hun gjentok det som et mantra: ”Jeg må opp til Alta igjen og ligge ved siden av Ole”. |
| Beskrivelse av familie |
Om Elisabeth - Ågot Wæraas` minner, ført i pennen av Ågots datter Turid
Bestemor bodde på Valset sammen med bestefar. Der ble hun boende hos sin sønn Kristian og hans kone Magna. Da Magna ble enke og senere giftet seg med Ole Haldorsen, begynte bestemor å komme ned til Nielsen-gården hver vinter. Mamma mener at bestemora ofte gikk fra Eiby og ned. Men etter at Peder Berg og Daniel Heitmann startet busselskap, ble det bussturer på bestemora. Da var tante Julie blitt lungesyk, og fulgte ofte med på lasset. De to hadde eget rom. Det kalte de for innerloftet. Der var det fyringsovn, og bestemor hadde som oppgave å fylle alle vedkurvene.
Hennes yndlings-geskjeft var å hugge ved og bære inn i storhuset. En stor sekk på ryggen og med sopelimen som støtte, sitter som et godt minne av bestemora på netthinna.
Bestemor hadde ingen andre plikter i huset, men hun fungerte som en liten barnepasser. Vi ble aktivisert med å flette det lange håret hennes. Det var en sysselsetting for oss. Hver kveld før sengetid måtte bestemor få et slag whist med pappa Johan. Det hendte også at hun strikka noe til oss unge.
Så kom evakueringa. Da kom et hospitalskip (hurtigrute?) til Bossekop. Det var ment for oss evakuerte, men slik ble det ikke. Tyskerne tok det til sine egne soldater, mens vi ble stua inn i et krigsskip fullt med ammunisjon. De gamle fikk imidlertid tilbud om å følge tyskerne i deres skip. Så bestemor skulle få være med der. Da sa mamma Paula: «Nei, mamma skal følge oss andre. Går det galt med vårt skip, skal vi ’gå ned’, alle sammen». Og slik ble det.
I Tromsø ble vi innkvartert hos tante Ivara, ca. 40 stykker. Vi lå over alt. Fra Tromsø ble vi videresendt med hurtigruta ’Lofoten’ til Trondheim. Bestemor, Martha, mamma Paula, Ingrid, Einar, Arne og tante Julie delte en lugar med fire køyer. Ågot, Helmer og Magda lå på dekk oppå redningsvester, fra Tromsø til Trondheim.
I Trondheim tok onkel Einar Dyblie imot dem. Bestemor og tante Julie fikk bo hos ham. Vi andre ble innkvartert hos en familie Svendsen, som overlot hele huset til oss. Selv tok de inn hos noen naboer.
Til Røros tok vi tog. Der ble det på nytt overnatting. Og da var det svært kaldt. Til Røros kom Olaug med to drosjer og hentet oss.
Bestemor ble boende hos tante Marie på Osvold. Der fikk hun være gjest. Da var hun fylt 89 år.
Vi andre ble innkvartert på Rekstad gård. Det hendte at bestemor kom på besøk. Husker spesielt besøket da Inger-Lise var kommet til verden i april 1945.
90-årsdagen feira hun på Osvold.
Da krigen var slutt, insisterte hun på å få komme nordover. Hun ville dø i Alta. Og det ønsket fikk hun oppfylt. Før sin død i november 1946 bodde hun i ei brakke sammen med Paula og hennes familie. Ågot ble igjen sydpå til 1949.
Dette er hva mamma Ågot kunne fortelle om sine minner fra bestemor Elisabeth. |
| Folketelling |
1865 |
Alta, Finnmark, Norway |
| http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038404000772 |
| Folketelling |
1875 |
Senja, Troms, Norway |
| http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01052450000822 |
| Folketelling |
1900 |
Valset, Alta, Finnmark, Norway |
http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01037573001127
Gaardbrugerkone |
| Folketelling |
1910 |
Valset, Alta, Finnmark, Norway |
http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036975002495
Gaardmandskone |
| Slektsbok |
Ole Christensen og Elisabeth Paulsen
Ole var sønn av Christen Olsen Kjelsberg (f. 29. aug. 1806, Røros – d. 1876, Røros) og Marit Hansdtr. Qvax (f. 2. april 1816, Røros – d. 10.nov. 1904, Røros). Christen og Marit flyttet til Marits hjemplass Karlløkka, slik kom Kjelsbergnavnet til Karlløkka. Foreldrene til Marit eide også Svensvollen (Karlvollen i Hitterdalen). Christen kjøpte begge eiendommene. Han var gruvearbeider og drev gården.
Christen og Marit fikk ni barn og Ole var den fjerde i søskenflokken. Karlvollen ble overdratt til eldste sønnen Hans Christensen Kjelsberg (f. 5.des. 1835, Røros – d. 1929, Røros). Han ligger begravet på Hitterdalen kirkegård. Karlløkka ble overdratt til en yngre sønn Christen Christensen Kjelsberg (f. 25. april 1844, Røros – d. 1921, Røros)
Ole reiste til Kåfjord, Kvænangen og Senja ca. 1870. Han jobbet ved kobberverkene og ved Nikkelverket. På Senja var Ole handelsbetjent ved Senjens Nikkelverk, og han var den første som hadde grossistkontor der. Her møtte han Elisabeth Paulsen fra Eiby i Alta. Elisabeth bodde hos sin søster der og hjalp til med barna og husarbeid.
Elisabeth var datter av Paul Thoresen (f. 15. okt. 1807f. 22. des. 1801, Folldal – d. 31. des. 1871, Alta) og Ingrid Mikkelsdatter Streitlien (f. 7. sept. 1812, Folldal – d. 4. nov. 1863, Alta). Paul Thoresen hadde skjøte på Erlien i Folldal, men trivdes ikke med dette bruket.
Han reiste til Kåfjord i Alta og jobbet ved kobberverket noen år. Det var mye fattigdom og nød i sentral Norge på denne tiden, derfor søkte mange nordover til kobbergruver, fiske, veiarbeid o.l. Paul ville nok forbedre levestandarden før han giftet seg. Ingrid hadde født sønnen Thore i 1835, etter at Paul reiste nordover. Da han kom tilbake giftet de seg. De fikk sju barn i Folldal, en datter døde som liten der.
I 1852 tok Paul og Ingrid barna med seg og reiste til Alta. Det var nok en lang og vanskelig reise for en familie med seks barn mellom 0 – 17 år. Yngste datteren Elisabeth var den eneste av barna som ble født i Alta. Paul tok utmåling på Moen – Valsetmoen i Eiby, og drev gården så lenge han levde.
Ole og Elisabeth ble gift 2. des. 1874 i Berg på Senja, og der fikk de sønnen Kristian Saxe (f. 10.aug. 1875) og datteren Ingrid Marie (f. 26. aug. 1877) Etter en tid reiste de tilbake til Alta, og bosatte seg på Moen og senere på Valset. Familien ble større, og de fikk åtte barn til. En liten gutt som ble født i 1885, fikk navnet Hans og døde som nyfødt.
Året etter fikk de en sønn som også fikk navnet Hans. Han reiste til Canada med broren Ole og døde der bare tjuesju år gammel. Å miste to sønner og to brødre, den ene som liten og den andre som ung, var nok en stor sorg og et stort savn for foreldre og søsken.
I Eiby drev de gårdsbruk og skogbruk og Ole jobbet også i Alta og i Kåfjord, og hadde forskjellige oppdrag i distriktet. Mye av ansvaret hjemme falt naturlig nok på Elisabeth. Men barna var lært opp til å arbeide og å ta ansvar, og særlig eldste sønnen Kristian var til stor hjelp for henne.
Ole døde i 1918, og da hadde Kristian Saxe og kona Magna Ivara overtatt farsgården. Etter den tid bodde Elisabeth om somrene i Eiby og om vintrene hos datteren Paula og hennes familie i Bossekop. Elisabeth hadde god helse og hjalp til der hun kunne. Da krigen kom og familien ble tvangsevakuert fra Alta, dro mange av dem til Stange.
Elisabeth bodde hos datteren Ingrid Marie og hennes familie, og på nabogårdene omkring fikk de andre av familien bo. Mens hun var der, fikk hun fire oldebarn og et barnebarn. Inger Johanne Bjørge, Inger Lise Bull, Inger Elisabeth Kjeldsberg, Solveig Elisabeth Løvstad og Ellen Marie Kjelsberg.
Ellen er yngste barnebarn og Hjørdis Refsahl var det eldste barnebarnet til Elisabeth og Ole. Det er 40-års aldersforskjell på de to. Elisabeth var en kjær gjest da barna ble båret til dåpen. Hun hadde det godt på Stange, men hjemlengselen var stor. Det var nok en stor spenning for henne ikke å vite hva som hadde skjedd i Alta etter at de måtte reise derfra.
Da krigen var over, reiste familien tilbake til Alta, og Elisabeth ville også tilbake til sitt kjære fødested Eiby og Alta. Det var spesielt å komme tilbake til et nedbrent hjemsted, men alle sto på og snart ble nye hjem bygget. I 1946 kom hun tilbake til Alta sammen med Julie, Paula og Paulas familie.
Elisabeth døde i 1946, få dager før hun fyllte 91 år. Hun hadde hatt et rikt og arbeidsomt liv og hadde fått mange etterkommere. Hun var en snill og kjærlig mor, bestemor og oldemor som alle satte stor pris på og var svært glad i.
Sterke familenavn som Ingrid, Elisabeth og Ole er navn som er brukt i mange generasjoner [3] |
| Død |
4 Nov 1946 |
Alta, Finnmark, Norway |
 |
Elisabeth Kjelsberg (f. Paulsen, 1855-1946) - Dødsannonse i Tromsø den 6. november 1946
Vår kjære mor, svigermor,
bestemor og oldemor
Elisabeth Kjelsberg
døde i dag nær 91 år gammel.
Alta/Tromsø/Finnsnee/Stange
4/11-46
På familiens vegne
Julie Kjelsberg. |
| Begravelse |
Alta, Finnmark, Norway [4] |
 |
Ole Christian og Elisabeth Kjelsberg - Gravstøtte (2003)
|
 |
Ole Christian og Elisabeth Kjelsberg - Gravstøtte (etter oppgradering)
|
 Søsken |
2 brødre og 5 søstre |
| + | 1. Thore Paulsen, f. 15 Mar 1835, Tangen, Folldal, Innlandet, Norway d. 17 Sep 1915, Flinkestad, Alta, Finnmark, Norway (Alder 80 år)
▻ Bereth Arnesdatter, g. 1 Des 1862 ; Anne Arnesdatter, g. 1 Aug 1869 ; Marit Pedersen, g. 11 Jan 1881 | | + | 2. Ingeborg Paulsdatter, f. 15 Okt 1837, Bustad, Folldal, Innlandet, Norway d. 15 Jul 1921, Lake Norden, South Dakota, USA (Alder 83 år)
▻ Nils Petter Hendriksen Holk, g. 28 Okt 1860 | | + | 3. Sigrid Paulsdatter, f. 28 Jan 1840, Erlihaugen, Folldal, Innlandet, Norway d. 19 Nov 1916, Edinburgh, Walsh, North Dakota, USA (Alder 76 år)
▻ Ole Hanssen Skrogstad, g. 9 Okt 1859 |  | 4. Ingrid Paulsen, f. 20 Aug 1842, Erlihaugen, Folldal, Innlandet, Norway d. 10 Mar 1925, Eiby, Alta, Finnmark, Norway (Alder 82 år)
▻ Hans Hanssen Skrugstad, g. 1 Okt 1860 ; Esten Haldorsen, g. 7 Feb 1890 | | | 5. Marit Paulsdatter, f. 8 Aug 1845, Erlihaugen, Folldal, Innlandet, Norway d. 16 Okt 1848, Folldal, Innlandet, Norway (Alder 3 år) | | + | 6. Marit Paulsdatter, f. 6 Feb 1849, Folldal, Innlandet, Norway d. 1924, South Dakota, USA (Alder 74 år)
▻ August Anderson, g. 1874 | | + | 7. Mikkel Paulsen, f. 3 Mai 1852, Folldal, Oppland, Norway d. 27 Okt 1936, Mountain, North Dakota, USA (Alder 84 år)
▻ Anne Syversdatter Skrogstad, g. 24 Feb 1883 | | + | 8. Elisabeth Paulsen, f. 8 Nov 1855, Alta, Finnmark, Norway d. 4 Nov 1946, Alta, Finnmark, Norway (Alder 90 år)
▻ Ole Christensen Kjelsberg, g. 2 Des 1874 |
|
| Person ID |
I39 |
Servan Homme |
| Sist endret |
16 Mai 2020 |
| Familie |
 Ole Christensen Kjelsberg, f. 5 Jan 1842, Røros, Sør-Trøndelag, Norway d. 30 Jun 1918, Valset, Alta, Finnmark, Norway (Alder 76 år) |
| Ekteskap |
2 Des 1874 |
Senja, Troms, Norge [6] |
 |
Kjelsberg, Ole Christensen og Elisabeth Paulsen - Ekteskap (Berg og Torsken, Troms Ministerialbok 1874)
|
| Alder ved ekteskap |
Hun : 19 år og 1 måned - Han : 32 år og 11 måneder. |
| Barn |
| + | 1.  Kristian Saxe Kjelsberg, f. 10 Aug 1875, Senja, Troms, Norway d. 11 Mai 1932, Eiby, Alta, Finnmark, Norway (Alder 56 år) |
| + | 2.  Ingrid Marie Kjelsberg, f. 26 Aug 1877, Senja, Troms, Norway d. 26 Sep 1968, Stange, Hedmark, Norway (Alder 91 år) |
| + | 3. Paula Elisabeth Kjelsberg, f. 24 Jan 1880, Kåfjord, Alta, Finnmark, Norway d. 13 Feb 1968, Alta, Finnmark, Norway (Alder 88 år) |
| + | 4. Ole Mathias Kjelsberg, f. 20 Okt 1882, Eiby, Alta, Finnmark, Norway d. 8 Sep 1979, Burnaby, British Columbia, Canada (Alder 96 år) |
| | 5. Hans Kjelsberg, f. 11 Sep 1885, Eiby, Alta, Finnmark, Norway d. 16 Sep 1885, Eiby, Alta, Finnmark, Norway (Alder 0 år) |
| | 6. Hans Ingvard Kjelsberg, f. 28 Sep 1886, Eiby, Alta, Finnmark, Norway d. 18 Mar 1913, Kyle, Saskatchewan, Canada (Alder 26 år) |
| + | 7. Magda Charlotte Kjelsberg, f. 27 Jun 1889, Eiby, Alta, Finnmark, Norway d. 4 Feb 1949, Finnsnes, Troms, Norway (Alder 59 år) |
| + | 8. Paul Amandus Kjelsberg, f. 11 Mar 1892, Eiby, Alta, Finnmark, Norway d. 26 Jun 1982, Kåfjord sykehjem, Alta, Finnmark, Norway (Alder 90 år) |
| + | 9. Ivara Eline Kjelsberg, f. 14 Sep 1894, Eiby, Alta, Finnmark, Norway d. 21 Nov 1982, Tromsø, Troms, Norway (Alder 88 år) |
| | 10. Julie Fransiska Kjelsberg, f. 4 Jun 1897, Eiby, Alta, Finnmark, Norway d. 27 Okt 1949, Alta, Finnmark, Norway (Alder 52 år) |
|
| Famile ID |
F5 |
Gruppeskjema | Familiediagram |
| Sist endret |
28 Des 2015 |
Slektstavle til 
: Address
: Cemetery
: Farm
: Town
: Parish
: City
: Ikke satt
