| Beskrivelse i Litteratur |
Henrich Wiborg er født en gang omkring 1610. Han ble gift med Alhed Povelsdatter, om hvis avstamning familien har bevart så mange tradisjoner Disse er imidlertid omtalt i det foregående.
.........
Vi kan ikke med sikkerhet si når kaptein Henrich Wiborg døde. På tinget den 27. mars 1679 nevnes han som vidne. Han må imidlertid være avgått ved døden allerede før den 20. august s. å., for da nevnes, ved en besiktigelse av Fiskum hovedgård, Alhed Povelsdatter, kaptein Henrich Henrichsen Wiborgs efterleverske. Denne besiktigelse er forøvrig uhyre interessant, idet den gir oss et meget godt bilde av gården på kaptein Henrichs tid.
Husene var, ble det konstatert, meget «brøstferdige» og forfalne, bare en liten lade og hestestall som var bygget av kaptein Wiborg, og et nytt kvernhus og et tørkehus var i god stand. Ellers var sagen mest forfallen og det fantes bare ubetydelig sagredskap. Man merker seg av innboet to jern kakkelovner, som imidlertid også var i en heller skral forfatning, sengesteder, kistebenker etc. Avlingen, som, efter det som ble sagt, var nøye eftersett, bestod av 50 vinterlass høy, tre tønner hvete, seks tønner rug, samt 60 tønner blandkorn og havre. Avlingens verdi utgjorde således en forholdsvis stor sum penger.
Hva buskapen angikk, ble denne oppgitt til å bestå av to hester og 7-8 kuer. Alhed Povelsdatter vidnet her at hun hadde lidt store tap, bl. a. fordi udyr hadde drept flere dyr som tilhørte gården.
Alhed ble spurt om hun kunne betale den store pengesummen som kaptein Henrich efterhvert var kommet til å skylde bort. Efter beste oppskrift svarer hun da at hun er ytterst fattig og ikke har annet enn en seng, som hun håper man ikke vil frata henne, da hun er en gammel, bedaget enke.
Alhed synes å ha bodd bare en kort stund på Fiskum efter mannens død, hvorefter hun flyttet til Rud. På tinget den 16. mars 1680 opplyses det at Mogens Hanssen (Wendelboe), som var gift med Alheds datter, hadde leiet Rud av henne. Han stevnes fordi han ikke har betalt landskyld av den del av gården som kirken eiet. Ellers opplyses det at kaptein Henrich skal ha eiet en del av Rud, hvor slekten altså har sittet like frem til våre dager.
Alhed Povelsdatter døde ca. 1690 på Rud. Likesom mannen ligger hun begravet i Ruds gravsted i første gravrekke mot vest på den gamle Feskum kirkegård. Det er reist en stor minnesten over de gamle fra Rud på graven.
Henrich Henrichen Wiborg og hustru Alhed Povelsdatter hadde barna:
1) Ingeborg Henrichsdatter Wiborg
2) Christen Henrichsen Wiborg
3) Povel Henruchsen Wiborg
4) Peder Henrichsen Wiborg
5) Rasmus Henrichsen Wiborg
6) Beritte Henrichsdatter Wiborg
7) Henrich Henrichsen Wiborg
[1] |
| Magasin / Avisoppslag |
 |
Ahled - En Kongsdatter (Drammens Tidende og Buskeruds blad, lørdag 13. februar 1982).pdf
Ahled – en kongsdatter?
Av Ludvig Throndsen
Stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve var kommet ens ærende til Fossesholm.
En tid i forveien hadde han vært gjest hos fru Margrethe Wilders på Buskerud gård, sammen med blant andre jomfru Ahled Wiborg og en spansk ridder som han var venn med. Da selskapet brøt opp utpå kvelden, var ridderen så uheldig at han kom til å trå på jomfru Ahleds skjødehund. Den reagerte med å fare i bena på ham, og han hadde da gitt hunden et så kraftig spark at den døde.
Det var for å be om unnskyldning på sin venns vegne at stattholderen var kommet hjem til jomfru Ahled på Fossesholm. Hun hadde opplevd episoden som en personlig fornærmelse, og Gyldenløve hadde forsøkt å stille henne tilfreds ved å gi henne en annen hund. Den hadde hun bare sendt tilbake, og det samme var skjedd med en sølv-hund som han senere ga henne.
Så kom han selv til Fossesholm for å be om unnskyldning.
Hun neide for ham, vakker og stolt.
— Eders høye Nåde har ikke syndet mot meg, og jeg har intet å forlate — sa hun. — Men jeg trer ikke som gjest inn i noens hus uten Guds, og aldri tar jeg som vertinne imot noen mann i min fars stue før ridderen selv gir meg oppreisning. —
«I min fars stue» — sa hun. Hva mente denne kaute kvinnen med det hun sa? Hva var det som gjorde at selveste stattholderen gjerne ville holde seg inne med henne — hun som også denne gang fikk det som hun ville. For det gikk bud til Spania, og det fortelles at ridderen selv innfant seg på Fossesholm og bøyde kne for jomfru Ahled.
Jo, det smaker kanskje ridderromantikk. Kanskje er det hele bare en anekdote uten historisk hold, men samtidig med kontrollerbare, korrekte detaljer. Dermed vil beretningen om selskapet på Buskerud gård i ca 1670 falle godt på plass blant de overleveringer som kan fortelle at Ahled var kong Christian IV's datter —kongen som hadde eid Fossesholm et par ti-år tidligere.
I den historie som skal forsøkes fortalt, vil man nok oppleve at det faktiske til dels går hånd i hånd med den ofte tvilsomme muntlige tradisjon, likesom det må sies at i hvert fall overleveringen om den mest dramatiske situasjon i beretningen foreligger i to hovedversjoner. Sikkert er det imidlertid at jomfru Ahled er en historisk person, og at hun ikke var noen hvem-som-helst i sitt miljø på Eiker og Fiskum. Uansett hva man vil mene om farsskapet, hadde hun en stolt slektshistorie å vise til, idet forskere mener å kunne føre den tilbake til fru Inger til Østråt. Det var med fru Ingers datter Ingeborg at slekten kom til Eiker gjennom giftemålet med kongens kansler, adelsmannen Peder Hansen Litle til Fossesholm. I ekteskapet fikk de datteren Margrethe som ble gift med Anders Huitfeldt på Eiker, senere Tronstad i Hurum, og blant deres barn igjen var Hartvig og Ingeborg. Med Ingeborg er også historien fremme ved sin annen hovedperson, og ved den dramatiske begivenhet som fant sted på øya Tjørn i Bohuslån. Sammenhengen i den forbindelse er at Hartvig giftet seg med Bente Schack, en datter av Gurun Green og Jon Schack på Skjelbred på Eiker. Fru Gurun arvet senere slekts-godset Sundsby på Tjørn, og dit var det Jons datter Margrethe kom på besøk i ca 1619 sammen med Ingeborg.
Gurun Green, den stolte og egenmektige frue på Sundsby gods, har i den lokale tradisjon ikke det beste ettermæle. Hvor meget av det som fortelles om henne er riktig, skal være usagt, men sikkert er det nok at det ikke var meget som unngikk hennes oppmerksomhet. Kanskje var det da også hun som først oppdaget at hennes gjest, Ingeborg, var med barn. Hvem faren var, fikk hun ikke vite, og det som senere skjedde, hadde sikkert ikke funnet sted hvis hun hadde ant det som en tid etterpå skulle fortelles: At kong Christian IV var faren!
Hvor meget hold det var i spekulasjonene om et kongelig farskap, skal være usagt, men meget tyder i hvert fall på at kongen kan ha truffet Ingeborg flere ganger — blant annet fordi Ingeborgs bror Hartvig var kongens lensherre på Eiker, fordi hennes morbror, Hans Pedersen Litle, var kongens kansler, og fordi hennes søster Dorthe, var dronningens hoffdame. Historien vet også å fortelle at Christian IV var på Eiker flere ganger på begynnelsen av 1600-tallet — da Ingeborg forøvrig bare var en sped tenåring — og sannsynlig er det også at den unge adelsfrøkenen deltok i selskapelighetene i Christiania når kongen besøkte hovedstaden. En hypotese er også at de to var sammen under kongemøtet i Halmstad i 1619, og at Ingeborg senere var gjest hos Christian IV i København. Dermed vil man nok sikkert kunne gå ut fra at de to kjente hverandre, mens de forsøk som samtidig gjøres på kongelig dyneløfting, ikke kan sies å ha bragt avslørende resultater. Nå var imidlertid datidens konger troendes til litt av hvert, og det er visst et faktum at ganske spesielt Christian IV var å finne under mange dyner — så hvorfor ikke også under Ingeborgs.
Men det eventuelle kongelige farskap reiser et nytt spørsmål. Kongene tok nok stort sett de kvinner de ønsket, men de følte også ansvar overfor sine elskerinner og de barn som måtte bli resultatet av forholdet. Men i Ingeborgs tilfelle var det ikke slik, og da det samtidig ikke foreligger overbevisende argumenter for hvorfor kongen skulle benekte farskapet, må man nok konstatere at det er et svakt punkt i tradisjonen.
En ganske sikker tradisjon vil forøvrig ha det til at kongen og Ingeborg utvekslet flere brev i ca 1620, og at brevene lenge gikk i arv i Ingeborgs slekt. Korrespondansen som sikkert ville ha kunnet kaste lys over forholdet mellom dem, er imidlertid nå forsvunnet.
Hvorom alt er, Ingeborgs situasjon var nokså fortvilet. Et snarlig ekteskap var den eneste utvei, og hun kastet sine øyne på studenten Sven Sunnessøn som oppholdt seg på Sundsby gods som huslærer samtidig med henne. Det var imidlertid en allianse som hennes vertinne, Gurun Green, ikke ville akseptere. Motivet er uklart, men i hvert fall forbød hun Ingeborg å treffe ham. De to møttes likevel — og ble overrasket av fru Gurun. I vilt raseri over å ha blitt trosset, befalte hun sine gårdsfolk å gripe huslæreren, og i den detaljerte overleveringen som beskriver episoden, er befalingen bevart, ord for ord:
— Hold ham og bind ham —skrek hun. — Før ham bort, og hogg hodet av ham. Han skal ikke se neste dags sol gå opp. Begrav ham midt i veien, der det meste folke-tråkket er!
I historien fortelles det videre at Ingeborg lå på sine knær hele natten og ba for huslærerens liv, og at det var først om morgenen at fru Gurun gikk med på å skåne ham. Hun red selv til stedet ved Valla kirke der stakkaren skulle henrettes, og der gårdskaren sto klar med øksen da hun kom ridende. For å avverge det som var i ferd med å skje, vinket hun med et lommetørkle, men signalet ble oppfattet slik at halshoggingen skulle utføres — og den ulykkelige mistet sitt hode.
Det var en henrettelse uten lov og dom, men likevel med en slags hjemmel. Fru Gurun mente kanskje å ha grunn til å tro at huslæreren var far til Ingeborgs barn — at, med andre ord, en ikke-adelig mann hadde hatt et forhold til en adelig kvinne. Det var en forbrytelse som ifølge kongelig forordning, skulle ha døden til følge for mannen, og fradømming av odelsgods, samt innesperring hos foreldre eller verger for kvinnen. Bohuslånsk tradisjon har flere versjoner av dramaet ved Valla kirke —også med andre hovedpersoner enn de nevnte — og selv om historien kanskje nærmer seg sagnet, er overleveringen såpass sterk at lokalbefolkningen fortsatt kan vise stedet der den ulykkelige Sven Sunnessøn ble begravet — tvers over veien i Hjålteby, omtrent midtveis mellom Sundsby og Valla kirke.
Også for Ingeborg ble konsekvensene alvorlige. I 1620 ble hun gjort arveløs, og eiendommene hennes i Hurum og Røyken delt mellom søsknene. Hvor det senere ble av henne er uvisst, men antagelig bodde hun en tid hos sin bror Hartvig på Eiker, og i sine siste år hos søsteren Dorthe på Killingstad i Hurum.
Barnet hun fødte en gang mellom 1613 og 1620, fikk navnet Ahled — den samme jomfru Ahled som mange år senere så stolt skulle motta stattholder Gyldenløve på Fossesholm. Tradisjonen forteller lite om hennes unge år, men det forhold at hun i offisielle dokumenter blir kalt Ahled Povelsdatter, kan oppfordre til å tro at hun ble oppdratt av fosterforeldre og tok sitt navn fra fosterfaren. Det kunne, i tilfelle, ha vært Povel Winter, fogd på Eiker og nabo av hennes morbror — hvis da ikke Povel var navnet på hennes virkelige far. Ganske sikkert er det i hvert fall at hun vokste opp på Eiker, der hun ble gift med kaptein Henrich Wiborg. Han var antagelig født i Viborg, og var en av de mange danske offiserer som kom til Norge for å bistå med opprettelsen av en tidsmessig, norsk hær. Kapteinen ble kompanisjef på Eiker, og etter å ha bodd en tid på Sem hovedgård, flyttet han sammen med familien til Fossesholm, senere til Skjelbred. Han forpaktet også en tid Fiskum hovedgård, og kjøpte senere Nordre Rud på Fiskum, eller en part i gården. Etter at han døde i 1679, flyttet Ahled til Rud som forøvrig fortsatt er i slektens eie. Der døde hun i ca 1690, og ble begravd ved siden av sin mann i Ruds gravsted på den gamle Fiskum kirkegård.
Hvem var hun så denne kvinnen som ble stammor til en rekke slekter i Buskerud? Hun hadde utvilsomt en stolt ætte-historie å vise til, men var hun også kongsdatter? Ingen vet det sikkert, men det er på det rene at den tre hundre år gamle tradisjonen om det kongelige opphav fortsatt lever, og ikke uten videre kan forkastes. I bøkene «Wiborg» av Yngvar Hauge og Terje Gulbrandsen, og i Dagny Jørgensens «Mytedannelsen omkring Fru Margrethe Huitfeldt til Sundsby og bakgrunnen for den» — som de fleste av opplysningene i denne artikkelen er hentet fra — blir forholdet inngående diskutert, uten at noen av forfatterne tar definitivt standpunkt. Men den her meget begrensede gjengivelse av diskusjonen skal ikke avsluttes uten en — om man vil — kuriositet. Det dreier seg om et monogram, blant annet på et laken som fortsatt eksisterer, og som Kunstindustrimuseet mener å kunne datere til første halvdel av 1700-tallet. På lakenet som har gått i arv i en av de slekter som kan føres tilbake til jomfru Ahled, finner man bokstavene BHD, samt en Ø. De førstnevnte er antagelig initialene til Bergitte Henrichsdatter, en datter av Ahled og kaptein Henrich Wiborg som slo seg ned på Kongsberg. Mer spennende er imidlertid Ø'en, som utvilsomt står for «Østråt» — men mest spennende er likevel der broderte motivet over de noe utydelige bokstavene: Så udiskutabelt en kongekrone. |
Slektstavle til 
1613 - 1690 (77 år)
Har 10 aner og 75 etterkommere i Familietreet.
Ingeborg Andersdatter Huitfeldt, f. 1590, Hoff, Hurum, Buskerud, Norway 
Christen Henrichsen Wiborg, f. ca. 1648, Fosseholm, Eiker, Buskerud, Norway 
