 |
Otto Steen Natvig (1909-1964) - Krydderblanderen og matkunstneren på Sørumsand (Romerikes Blad, onsdag 11. desember 1963)
Krydderblanderen og matkunstneren på Sørumsand
Hjemme i vårt hus elsker vi en mann som heter Kjøkkensjef Natvig og som har laget en krydderblanding som setter spiss på mors kjøttkaker og det meste av det andre mora vår lager. Stor ble derfor vår glede da vi oppdaget at det var den selvsamme Natvig som har etablert seg som gjestgiver på Sørumsand. Den mannen må vi snakke nærmere med, besluttet vi, og reiste dit opp for å finne en blid og velnært matkrok i høy, hvit lue med glinsende rødt bolleansikt under.
Det eneste av det formodede signalementet som stemte, var at Otto S. Natvig i hvert fall hadde småternete kokkebukser. Ellers var han snarere mager enn feit, og en kar som snakker med hendene og armene verre enn noen franskmann, kan da heller ikke få blitt noen bolle. Men matelsker er han! Det kjente vi på godlukta så fort vi kom inn i huset. Han er ikke bare elsker, han er kunstner på sitt område. Dessuten har han fantasi og en rekke andre talenter vi skal komme tilbake til nedenfor.
Men først krydderblandingen, som i løpet av noen år er blitt en kjøkkensuksess over hele landet.
— Det hadde seg slik, forteller Natvig på et-rasktflytende, avslepet stavangersk, — at jeg var restauratør i Oslo Tennisklubb fra 1957 til 1961. Mange av klubbens 7-800 medlemmer begynte å spise sine middager hos meg når de var gressenkemenn, og det gikk ikke bedre enn at fruene deres kom til meg og spurte hvordan jeg gjorde det og det, for mennene hadde sagt at de likte så godt smaken på maten min. Jeg blandet litt krydder og sendte med damene hjem, etter hvert ble det nokså mange små plastposer å fylle, og en vakker dag begynte det å arbeide i hjernen på meg: Dette måtte kunne Produseres i stort! Så laget jeg i første omgang 30 000 bokser, siden ble det en liten industri av det, men jeg måtte eksperimentere nokså lenge før jeg var fornøyd.
Utenpå boksen står det blant annet om Oston-salt — hva er det for noe?
— Det finnes ikke i leksikonet, nei, ler Natvig. — Saken er at jeg heter Otto S., derav navnet Oston. Det er i dette saltet hemmeligheten ligger — jeg lar vanlig kjøkkensalt gjennomgå en spesiell inndampingsprosess og noen kjemiske greier, så rører jeg det tørt før jeg tilsetter det andre krydderet. Når saltet er inndampet får det omtrent den fargen De ser i boksen der. Kjemikere har forsøkt å gjøre meg kunsten etter, men får det ikke til.
Siden blandet jeg et diettkrydder, se på boksen her, det står «En ekstra smak til kjedelig diettmat». Tenk å sitte og spise usaltede poteter og smakløse fiskeboller i hvit saus! sier Natvig og skjærer nesten grimaser ved tanken. — Jeg har vært mye i diettkjøkken, og det er jo forferdelig!
Da må det være en velsignelsesrik gjerning å friske litt på tilværelsen for diettistene?
— Ja, det har det også vært!
Men nå som De er selveiende restauratør og gjestgiver og direktør, blir det vel slutt på kjøkkensjefen?
Natvig slår neven i bordet og forteller at «Jeg kaller meg alltid og kommer alltid til å kalle meg kjøkkensjef, for det er mange direktører men få kjøkkensjefer!»
Da kan jeg tilstå at hjemme hos oss heter De Nakkensjef Kjøttvig…
— Den var så godt at dere skal få, velge hva dere vil spise. Jeg har et fantastisk lager her i huset, om jeg skål si det selv, og nevn hva dere vil ha, så skal jeg lage det.
Klapperslangehalesuppe, takk, og elefantbiff.
— Suppa skal jeg greie, men elefanter slakter jeg dessverre ikke før til våren. Det er en vanskelig sesongvare, forstår De. Men bjørnebiff har jeg — den er litt søtlig i smaken, men jeg skal nok kunne rette på det.
Fotografen jamrer seg ved tanken på å spise bjønn, og om klapperslangen har han bare å si at den er en eneste, lang hale, så hvis det ikke kan komme noe annet på bordet, kan det være det samme med mat for hans del!
Men Natvig, foreslår jeg, hva om De laget et julebord uten medisterkaker og ribbe og skinkesteik og surkål og nisselue og skinnbrok? Så kunne De lose oss velberget gjennom måltidet?
— Det er hørt! Det kan nemlig lages så uendelig mye mer elegant enn det vanligvis skjer — og uten at det blir det spor dyrere. Bare man har litt fantasi og frekkhet går det bra.
Men det er en kunst å spise julebord, med alle de uendeligheter av retter og smaker som hører til. Hva folk flest ikke vet, er at de forskjellige smakene går i hver sin mage. Tenk på kineserne: Allerede for fire tusen år siden satt de og spiste måltider med 40 retter — en smak av det, en smak av det, og en smak av det. Alt sammen blandes ut som smaksfarger på en palett av kokt ris.
Man skal ikke bare fylle magen med saus og poteter, forstår De. Jeg har servert kinesisk aftens her hos meg med — jeg tror det var enogførti retter!
Vil De så sette i gang, kjøkkensjef, og geleide fotografen og meg gjennom et julebord etter Deres beste skjønn og fantasi…
Natvig går under resten av samtalen fra og til for å, holde i gang prosessen i kjøkkenet. Noen ganger blir han påfallende taus — da pønsker han ut ett eller annet. Så ser han på klokka og nevner en smultgryta han må passe, og så snakker han løs igjen om mat og fantasi og sine år i Amerika og om den gangen han var Follomester på skøyter, så tar han seg en tur til pianoet og spiller egne melodier, så viser han fram ting han skrev i sin spede ungdom — han er 54 år nå, og var forlengst blitt bransjemann da han tok sitt hotellfagbrev 41 år gammel.
— Da var jeg kjøkkensjef på «Kongen», og hadde jeg strøket, ville jeg ha mistet ansikt, som kineserne sier, derfor gikk jeg opp som kelner. Som privatist i 10 fag. Harde fag. Men det gikk helt fint! Jeg skal bare ned og gi en beskjed i kjøkkenet.
Vel tilbake: — Det er så utrolig hva man kan gjøre hvis man bare gidder. Tenk på alle konene som er nødt til å lage mat til mennene sine hver dag, og som hater det! Jeg lager ti ganger så mye mat hver dag som noen husmor, og jeg elsker det. Jeg liker meg når jeg har den riktige lukten på kjøkkenet mitt —er det en gal lukt, da arbeider jeg systematisk helt til jeg har fått den riktige fram igjen.
Du skal kjenne på lukten at om 12 minutter er neste rett ferdig, og akkurat da skal alt være klart til å servere retten. Særlig krevende er det å grille mat — det krever gedigent råstoff, voldsomt pass og stor sakkyndighet, forkynner Natvig og er franskmann med både armer og bein. — Den grillingen jeg foretar, skjer helst i smultgryta.
Fortell om novelleforfatteren Otto Natvig!
— Jeg debuterte i 1931 — da var jeg 22 år — i det daværende «For Alle», og novellen het «Slikt hender».
Hva hender?
— Det var en historie om en russeprinsesse. Neste novelle kom i «Hjemmet» og het «Min store opplevelse» — den fikk jeg hele 60 kroner for, den var så velskrevet, skjønner De. I alt solgte jeg 21 noveller til «For Alle», og hver av dem ble honorert med den svimlende sum av 25 kroner. Redaktør Myklebost — han overtok siden «Oslo Illustrerte» —pleide gjerne å skrive tvers over arket UBRUKELIG hvis det var en novelle han ikke likte. Så skrev jeg en som jeg kalte «Ubrukelig» — og den betalte han 100 kroner for ....
Amerika?
— Jeg var der fra 1935 til slutten av — 38, og for en novelle som kom på trykk i The Daily News fikk jeg 50 dollar. Jeg satt i USA og skrev lengselsfullt om snø og skispor i Norge. Egentlig drev jeg med sosialarbeid og hjelp for negerungdom som hadde det vanskelig, på vegne av det norske lutherske hospitalet, og jeg levde meg sånn inn i problemene at jeg til slutt «ble neger» selv. Den dag i dag får jeg julekort og hilsener fra disse guttene.
Jeg drev et kor der borte, og komponerte for koret — tenk dere 100 negergutter som står og synger denne her, sier Natvig og løper til pianoet og spiller mørk, bred musikk. Det må ha vært en betagende klang.
De har funnet opp et spill også, «Politica»?
— Ja, det er noe som kan minne litt om «Monopol», men opererer med stemmetall og mandater og slikt i stedenfor pengesedler. Det blir solgt i mange land, dette spillet mitt — her er reglene på engelsk, viser han.
— Da jeg var i Sverige under krigen, skrev jeg revyer og en operette og spilte inn 72 000 kroner til Norgeshjelpen. Etter krigen ble jeg presseattasje i den kinesiske ambassaden og var der i 3 år, inntil jeg fikk avskjed da Chiang Kai Shek måtte flykte ....
Nå har vi hørt om ca. 75 år av Deres liv, men når har De så lært å koke?
— Far var hermetikkfabrikant og hadde bedrifter både her og der. Jeg begynte tidlig å sette
meg inn i reglene, og allerede som unggutt hadde jeg grunnlaget for alt som het kjøkkenvirksomhet. Så rømte jeg til sjøs, siden kom jeg tilbake, var så en tur på hvalfeltet og la i 1930 ned 60 000 bokser av all mulig slags hval-mat. Å jo, jeg er vokst opp i mat!
De skal være matmenneske, og er så tynn….
— Jeg tåler ikke å se folk gå på kjøkkenet og tygge; roper Natvig hissig. — Jeg sier alltid til dem at spis alt dere orker, men la, ikke meg se det!
Fru Else kommer inn og begynner å dekke bord, nå skal vi til pers. Første rett er en gåsekråssuppe, siden fotografen var så nøye på det med klapperslangen. Deretter kommer Champignons å la Crème, anrettet i posteier. — For postei er ikke vomfyll, ser dere, orienterer kjøkkensjefen, — den forsvinner så fort den kommer ned i magen, selv om det ser mye ut på tallerken.
To sauser bæres inn — en Maison med paprika og en Burgunder. Så et stort fat med allslags lekkerier. — Se først på fargene, formaner Natvig, — de har også noe å, si, nemlig.
Midt på fatet ligger noe griljert, det er biter av kalkunlår. — Ta en slik i fingrene og gnag av den. Ta Maisonsaus på tallerkenen, dypp kalkunlåret, spis det med fingrene sammen med en klype pommes frites. Og denne rødkålsalaten her, hvis dere vil være så snille. Jeg synes den er så uendelig mye bedre enn det velsignede surkåltullet nordmenn alltid skal proppe seg med.
Hemmeligheten, sier Natvig formanende og ser meg dypt i øynene, — hemmeligheten er at dette måltidet har nesten ingen kalorier. Magert kjøtt, se denne roastbiffen, ingen kalorier overhodet, sosissene er de magreste av alle slags pølser. Nå skal De ta en bit kalkunlår til, men denne gangen med burgundersaus, så skal De kjenne forskjell. Og litt rosenkål, en skje grønne erter og jeg vil foreslå to kokte svisker — og rødkålsalat igjen, den gjør underverker. Varm burgundersaus over dette nå, så ....
Jeg tok med sosisser, det var det eneste jeg kunne tenke meg som minnet om tradisjonell julebordmat. Men dere må så gjerne slippe å spise dem! Husk på at av ett måltid kan man få tre — hvis man bare har greie på å bruke krydder.
Er det ellers noe dere har lyst på? Plukk i dere, det er så koselig å plukke litt her og litt der.
Stakkars Potifar — magen hans er blitt mett før øynene. — Jeg har visst ikke fått mobilisert de forskjellige smaksmagene mine ennå, jamrer jeg, til kjøkkensjefens store og ondskapsfulle munterhet. Men for å lage en noenlunde lett avrunding på måltidet, beordrer Natvig fruktsalat med fløteklatter og kjekspynt, og så kaffe til.
Etter bespisningen synker vi sukkende ned i godstolen og priser vår skjebne. Kjøkkensjef Natvig forkynner stolt og lykkelig over resultatet at «Jeg kan prate folk sultne! Jeg kan selge min mat, forstår De»! |
| + | 1. Andreas Soma Natvig, f. 17 Aug 1902, Stavanger, Rogaland, Norway  d. 4 Sep 1941, New York, USA (Alder 39 år)
▻ Gudrun Rasmussen, g. 12 Des 1925 | | + | 2. Jacob Steen Natvig, f. 16 Jan 1904, Stavanger, Rogaland, Norway d. 11 Jan 1987, Oslo, Norway (Alder 82 år)
▻ Liv Eikerhovd, g. 12 Des 1931 | | + | 3. Haakon Valde Natvig, f. 26 Okt 1905, Stavanger, Rogaland, Norway d. 10 Sep 2003, Oslo, Norway (Alder 97 år)
▻ Dorothea Sendstad | | + | 4. Birger Natvig, f. 19 Jan 1907, Hetland, Rogaland, Norway d. 18 Nov 1987, Oslo, Norway (Alder 80 år)
▻ Liv Michelsen | | + | 5. Kjøkkensjef Otto Steen Natvig, f. 30 Mai 1909, Bakkeli, Hetland, Rogaland, Norway d. 20 Aug 1964, Sørum, Akershus, Norway (Alder 55 år)
▻ Marvel Sigvarda Hansen; Gerd Solveig Rolfsen | | + | 6. Ragnar Christian Joseph Morris Natvig, f. 18 Nov 1912, Hetland, Rogaland, Norway d. 6 Jun 1969, Asker, Akershus, Norway (Alder 56 år)
▻ Lieselotte Hilde Rohde | | + | 7. Anne Marie Natvig, f. 16 Feb 1919, Oslo, Norway d. 28 Aug 2013, Oslo, Norway (Alder 94 år)
▻ Finn Hjersing |
|
Slektstavle til 
1909 - 1964 (55 år)
Har 56 aner og 3 etterkommere i Familietreet.
Søsken
Jacob Birger Natvig, f. 15 Feb 1878, Stavanger, Rogaland, Norway 
Nålevende