| Navn |
Petter Gottfred Nilsen |
| Fødsel |
26 Des 1836 |
Kristiansand, Vest-Agder, Norway  [1] |
| Dåp |
13 Jan 1837 |
Kristiansand, Vest-Agder, Norway [1] |
 |
Nilsen, Petter Gottfred - Fødsel-Dåp (Kristiansand, Vest-Agder Ministerialbok 1837)
|
| Kjønn |
Mann |
| Utdannelse |
Mellom 1859 og 1864 |
Stavanger, Rogaland, Norway |
| Petter Gottfred Nilsen var del av Misjonsskolens første ordinære kull fra 1859 til 1864 |
 |
Misjonsskolen i Stavanger - Første ordinære kull (1859-1864)
Misjonsskolens første ordinære kull (1859-1864)
Første rekke fra venstre: Petter Gottfred Nilsen, Karl Larsen Titlestad, Nils Nilsen og Markus Dahle.
Andre rekke fra venstre: Hans Christian Martin Gottfried Leisegang, John Engh, Gundvall Gundersen, Martinius Borgen, Ole Sigbjørnsen Steenberg. |
| Folketelling |
1891 |
Stavanger, Rogaland, Norway [2] |
https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01052915002976
Missionar Petter Godtfred Nilsen
Familiestilling: Familiens overhode
Sivilstand: gift
Antatt oppholdssted: Stange, Hedemarken |
| Død |
21 Nov 1906 |
Durban, KwaZulu-Natal, South Africa [3] |
|
 |
Peter G. Nielsen - Dødsannonse i Stavanger aftenblad den 22. november 1906
Vor kjære Svoger
Missionsprest Peter G. Nielsen
døde i Durban igaar.
Stavanger d. 22. November 06.
Ingeborg Samsonsen. S. Samsonsen.
Johanne Schouw. |
 |
Petter Gottfred Nilsen (1836-1906) - Death Record (South Africa, Natal Province, Civil Deaths, 1863-1955)
|
| Skifteopptegnelser |
4 Jan 1907 |
Overport, Durban, Natal, South Africa [4] |
 |
Petter Gottfred Nilsen (1836-1906) - Probate Records 4th January 1907 (Pietermaritzburg Estate Files 1846-1950)
Death Notice
Pursuant to the provisions contained in “The Interstate Estate Administration Act (No. 38) 1899”
1) Name of the deceased: Peter Gotfred Nilsen
2) Birthplace and Nationality of the deceased: Kristiansand, Norwegian
3) Name and addresses of the Parents of the deceased: Father and Mother dead
4) Age of the deceased: 69 years, 11 months
5) Condition in life of the deceased (occupation): Clergyman
6) Married or U married, Widower or Widow: Married
a) Name of surviving spouse and whether married in community or property or not: Martha Nilsen, in community
b) Name or names and approximate date of death of pre-deceased spouse or spouses: //
c) Date and place of last marriage: Aug 1868, Umphumulo, S. Natal
7) The day of the decease: On Nov 21th 1906
8) Where the person died: House Heia, Town or Place: Overport, District: Umlani
9) Residence of deceased: Overport
10) Names of Children of deceased, and whether majors or minors: Kristian Magnus Reime, Nils Gustav (Dead), Anna, Paul Gerhard, Alfred, Gotfred Martin, Ragna Pauline. 4 sons, 2 daughters
- State separately the children born of different marriages, and give the date of birth of each minor. Names must be written out in full. If there are no children, and either or both parents be dead, then give the names and addresses of the brothers and sisters of deceased:
All Majors
I) Kristian Magnus Reime Nilsen – Pilsbury America (Pitsburg?)
II) Paul Gerhard Nilsen – Matkulu Zululand
III) Alfred Nilsen – Musgrave R.P.O. Durban
IV) Gotfred Martin Nilsen – Musgrave R.P.O. Durban
V) Anna Nilsen – Musgrave R.P.O. Durban
VI) Ragna Pauline Nilsen – Musgrave R.P.O. Durban
11) Has the deceased left any movable property? Yes
12) Has the deceased left any immovable property? No
13) Is it estimated that the estate exceeds £100 in value? No
14) Has the deceased left a will? Yes
Dated at Jan 4th, Overport
Signature of Informant Anna Nilsen, Daughter |
| Fotoalbum |
1928 [5] |
 |
Misjonsalbum - Zulumisjon i tekst og billeder (Det Norske Misjonsselskaps Forlag, Stavanger 1928)
Natal - Zululand
Da portugiseren Vasco da Gama i 1497 av sin konge Manuel fikk i opdrag å utfinne sjøveien til India, la han veien om Afrikas sydspiss. Med en flåte bestående av 4 skibe på tilsammen 130 tons og 186 manns besetning forlot han i juli nevnte år sitt hjemland fora begi sig ut på den lange, farlige ferd. Det gikk ikke så hurtig den gang som nu. Først i november, efter å ha været meget nær Brasilien, fikk han endelig øie på Syd-Afrikas kyst, like i nord for Det gode håps forbjerg. Dette passerte han 18. november og fortsatte langs den ukjente syd-østlige kystlinje, til han juledag stevnet hen imot det nes som ligger tilhøire for innløpet til det nuværende Durban.
Minnet om denne juledag (dies natalis) vilde Vasco da Gama bevare i det nye navn hvormed han døpte stedet. Således gikk det til at denne del av Afrikas fastland senere er blitt kalt Natal. Den andre del, Zululand, som vårt norske misjonsarbeide omfatter, har fått sitt navn efter befolkningen, Zulu.
Natur
Natal og Zululand kalles ikke uten grunn for Syd-Afrikas have. Mens det meste av landet består av karustepper og gresland som ligger tørre og golde stor del av året, smiler alltid landskapet i friskt grønt hernede. I dype daler, høie åser, sletteland innimellem, bekker og elver og i utskårne høidedrag former landet sig og er oversådd av europeiske og innfødtes akre og bosteder.
Klimatet nærmer sig det subtropiske, varme havstrømme følger kysten, som derfor er usund for europeere jo lenger nord man kommer. Men i vintertiden er det dog meget behagelig, hverken koldt eller varmt. Kun et passelig sommerklima.
Begge disse provinser danner et slags forland til det Syd-Afrikanske fjeld- og høiland. Det er derfor først innenfor at man finner de høie fjellene og de merkværdige taffelbjerg (bordbjerg, fordi de ligner på bord, med flate topper).
Skogen vokser i dalbunden og langs elvene, her lever da også landets vilde dyr. Svært talrik er ikke vildtbestanden nu da jakten har været drevet med iver av europeere siden de kom til landet.
Liene og slettene er meget fruktbare, og det har den innfødte mann måttet sande, idet europeerne har beslaglagt det meste av dem og henvist de innfødte til de usundeste og dårligste trakter.
I slagordet for den engelske kolonisasjon: «Den hvite manns land» har man også den beste anbefaling for landets klimat og behagelige natur.
Folket
Landets eldste innvånere, buskmennene, holder nu på å dø ut eller er aldeles fortrengt og kun å finne i ørkenene. De danner et av jordens merkeligste folkeslag, er lavtstående naturmennesker og dog på visse punkter meget begavede. De bodde i landet i de eldste tider. Efter dem kom nomadefolk nordfra. De var i slegt med nordafrikanske stammer som talte et sprog beslektet med egyptisk. De blandet sig med buskmennene, og derav opstod rasen hottentotter. Et begavet og dyktig folkeslag, men sangvinsk og dumstolt. Til disse folkegrupper hører ikke innvånerne i Natal og Zulu. De danner derimot de sydligste representanter for den såkalte bantugruppe. Kun xosa og sutostammene er nådd lenger sydover end dem.
Bantufolkene, historie såvelsom andre afrikanske stammers historie er og forblir ukjent for den tid som ligger forut for europeernes ankomst.
«Menneskenes liv lignet en kjølvann-stripe. Den bruste og skummet en liten stund, så jevnet bølgene sig, og alt var glemt» (Stavern).
Men også bantufolkene i Syd-Afrika har mottatt påvirkning av de eldre stammer, både deres sprog og seder. — Ellers bor deres slektninger i Afrikas mellemparti, syd og nord for ekvator. Zuluernes kultur er fattig i forhold til deres nordlige slektningers. De tilhører den såkalte «skinn- og lær»-sone som er karakteristisk for negernomader. I nord har man derimot hos deres slektninger funnet hvad man har kalt «plantefiberzonen» med vevring av tøier, metalarbeider og høiere kultur, ofte i nært slektskap med indonesiske og melanesiske folkeslag. — Zulu-folket er et velbegavet og ganske vakkert folkeferd. Mennene har vist en merkelig evne til krigersk disiplin og gjorde i sin tid englenderne uventet hård motstand. Villhet, grusomhet og drikk hører til stammens dårligste sider, mot, sund forstand, karakterfasthet, tildels parret med medfødt konservatisme og et visst venlig, godmodig og humørfyllt drag til deres beste.
Dumstoltheten har de også tilfelles med de sydlige negerstammer. Envishet og feil plasert stolthet er sikkerlig årsaken til den religiøse splittelse som synes å bre sig så sterkt iblandt dem.
Mens det tunge jordarbeide påhviler kvinnene, er det mennenes sak å bygge hus. Zuluernes nasjonale bolig er dog bare en hytte, som bygges av fingertykke trær som binnes sammen med palmeblader og tekkes med langt gress. En fordel ved disse boliger er at de er så lette å ta med sig når krålen — så kalles en samling av hytter — skal flyttes til nytt land. Efter at gresset er tatt av, går et halvt sness menn inn i hytten, løfter den op og går avsted med den. Av mennene ser man kun føttene, slik at det hele tar sig ut som et underlig dyr med mange ben som beveger sig bort over marken. Mennene setter selv husene der de skal stå, men alt tekningsmateriale, matter og nytt gress må kvinnene sørge for.
Av egentlig industri har ikke zuluerne hatt meget. Den innskrenker sig vesentlig til litt pottemakeri, matteflettning o.s.v. for kvinnenes vedkommende. Krukker og kokekar lager de av leir, som så soltørres og brennes. Mennene har fra lange tider tilbake laget sine spyd og hakker, kobberringer til pryd om deres kvinners armer og ben, har beredt skinn til deres skjørter og av tre forarbeidet køller, klubber, spydskaft o. I. Jakt og fornøielser optok meget av tiden for den mannlige ungdom. Ofte fikk kongen istand store jaktpartier med deltagere fra flere stammer. Da dreptes der ikke bare en masse villt, men også menneskeliv gikk med. De innfødtes eiendom bestod vesentlig i kveg, gjeter og får. Men det har vært en usikker eiendom, og kvegpest og andre landeplager har gjort at zuluerne er blitt fattige og må søke sitt levebrød der hvor de best kan.
Livet fra vuggen til graven er preget av hedenskapets mørke. Forholdet mellem foreldre og barn savner kjærlighetens og lydighetens ånd. En far kjenner ofte ikke alle de barn han har med de forskjellige koner, og sønnene behandler ofte mor som et arbeidsdyr. Et menneskeliv var litet verd, slagsmål ved deres drikkegilder hører til dagens orden, og drap kan også forekomme. Kun den fattige mann må nøie sig med en kone. Disse koster nemlig penger. Skjønt kjøpesummen vel oprindelig har vært ment som brudgommens «morgengave» til brudens foreldre uten å være ment som betaling, har det dog mere og mere utviklet sig til en forretning. Konene tas ofte på kredit, og hvis betalingen uteblir, blir det ofte saksanlegg. «Mange saker av denne art kan være meget gamle» sier Stavern. «Der trettes om kjør og kalver for hvilke en manns bestemor er kjøpt for mere enn et halvt hundrede år siden, dersom de lovede kjør ikke er blitt tilveiebragt.» Mannen kan i sedelig henseende leve som han vil, men til den gifte kvinne stilles det strenge krav. Hun er som en handelsvare hvis verdi ikke må forringes. Tyveri er kun synd hvis det gjøres så klosset at det blir opdaget, og det er ikke ualmindelig at mødre sender sine barn ut for stjele. Og slik som zuluerne kan lyve! Med den uskyldigste mine og tårevåte øine kan de forsvare en usannhet eller løgn uten å blunke. Kun èn ting er synd, nemlig trolldom og hekseri, kun trollmenn og hekser er syndere, de andre er uskyldige og rene
...Fortsetter, se PDF |
| Kort Biografi |
South Africa [6] |
Petter Gottfred Nilsen, NMS Sør-Afrika, født i Kristiansand 26. desember 1836 og død i Durban 21. november 1906. Han var sønn av verftsformann Nils Guttormsen og hustru Anne Pedersdatter. Han var en tid sigararbeider.
1859-64 gjennomgikk han Misjonsskolen.
I 1865 ble han utsendt til Sør-Afrika og gjorde tjeneste som misjonsmedhjelper på flere stasjoner der, bl. a. Empangeni, Inhlazatshe, Entumeni og Eshowe, og var i Natal under Zulukrigen.
Han bestyrte 1879-86 Umpumulo stasjon, der han i 1880 ble ordinert av tilsynsmann Oftebro, anla Otimati stasjon 1886-1902, som bestyrer 1891-1902 og 1904-05.
Han ble gift på Umpumulo i 1867 med Marthe, f. Reime.
http://www.mhs.no/arkiv/person?314 |
 |
Norsk misjonsleksikon (Nomi, 1967) - Side 179-180
|
| Magasin / Avisoppslag |
Stavanger, Rogaland, Norway |
 |
De første Misjonærer - Artikkel i Stavanger Aftenblad den 15. august 1987
De første Misjonærer
De første som studerte ved Misjonsskolen i Stavanger — hvem var de, hvor kom de fra og hvorfor reiste
de ut? Lektor Vidar Gynnild, som har forsket i dette emnet, skriver i denne artikkelen om misjonærenes geografiske, sosiale og religiøse bakgrunn.
-----
«Hedningene er ulykkelige og bærer i seg en trang til Guds ord. De sitter i «Mørket» og bærer på et «ondt Hjærte», er syndige av natur og skyldige til den evige fortapelse. Men kristendommens velgjørende innflytelse vil bringe nytt lys inn i deres «haabløse liv».»
Med forbehold om individuelle forskjeller og endringer over tid, er dette de norske misjonærenes «verdensbilde» i forrige århundre. Noen eksamensbesvarelser fra Misjonsskolen i Stavanger tegner et tidstypisk bilde, der det ene nødvendige er gitt med kristendommens etiske og religiøse verdier.
Misjonen er det viktigste bidraget fra Norge til ikke-europeiske folk før u-hjelpens tid. Mellom 1845 og 1903 reiste i alt 106 misjonærer ut for Det norske misjonsselskap. Nesten alle dro til Zululand eller Madagaskar.
Misjonærene delte samtidens dogme om europeisk overlegenhet på alle felter. De ga nok ofte egne normer for godt og dårlig allmenn gyldighet. Kristningsstrategien var rettet mot det enkelte mennesket. Og hovedinnholdet var, etter god luthersk tradisjon, budskapet om synd og nåde, med vekt på personlig omvendelse og tro.
-----
Hvem var disse misjonærene? Hvor kom de fra - og hvorfor reiste de ut?
Den moderne misjonsbevegelsen i Norge vokser i takt med økonomiske og sosiale endringer mot midten av 1800-tallet. Den første misjonsforening ble stiftet i Stavanger i 1826, etter initiativ fra en omreisende engelskmann, Carl von Billow. Han var agent for et britisk, interkontinentalt selskap til misjon i Europa.
Misjonsforeningene i 1830-årene var en type organisasjon blant mange, rekruttert og organisert fra «grasrota». Misjonsforeningene, med statutter, formann og ordnet økonomi, representerte en klarere struktur mot spesielle mål enn de haugianske vennekretsene hadde gjort. Typisk nok ble Det norske misjonsselskap fra 1842 den første landssammenslutningene av private foreninger i Norge.
Framveksten av den moderne misjonsbevegelsen i Norge reiser interessante spørsmål om forholdet mellom ytre påvirkninger og indre forutsetninger. Utgangspunktet for denne artikkelen er en teori om sammenheng mellom moderne evangelisk misjon, og sosial og økonomisk utvikling på 1800-tallet.
-----
Søkernes «levnetsbeskrivelser» gir oss en enestående mulighet til å komme på sporet av bakgrunn og drivkraft. Disse minibiografiene, som måtte legges ved søknad om opptak, varierer i omfang, fra én til åtte sider. Gjennomsnittet ligger på to og en halv side.
Nær tre av fire søkere hadde røtter i bondemiljø. Dette står i sterk kontrast til rekrutteringen blant presteskapet, også for de teologene som gjorde tjeneste i NMS.
Nær en tredjedel av søkerne til Misjonsskolen i Stavanger beskriver de økonomiske kårene i heimen som «tarvelige». Søskenflokkene er store, med sju-åtte barn i gjennomsnitt. Bare en eneste odelsgutt er å finne blant alle opptatte fram til århundreskiftet.
For byfødte søkere dominerer yrker innen tradisjonelle håndverk og småhandel. Høyere sosiale grupper faller utenom. Bedre utdannings- og næringsmuligheter kan ha gjort misjonen mindre tiltrekkende.
Søkerne til Misjonsskolen er åpenbart en sosialgruppe underveis oppover i samfunnet. 60 prosent har mer idealistisk preget arbeid, mens bare 13 prosent av fedrene er i samme stilling. Ettårige kurs ved amtskole, middelskole eller lærerseminar dominerer, mens bare en har gymnasbakgrunn.
Flytting er vanlig, i gjennomsnitt et par ganger før søkning. De mest ressurssterke flytter oftest og lengst, noen heltopp til ti ganger, de fleste fra landet inn til byene. Sosial bevegelse resulterte i mindre binding til ett miljø, og i større åpenhet for nye impulser og ny flytting.
-----
Rekrutteringen til Misjonsskolen røper interessante, regionale forskjeller idet hele 61 prosent av søkerne kommer fra Sør- og Vestlandet. Omvendt har Østlandet en tilsvarende underrepresentasjon i forhold til folketallet. Oversikter over misjonsgavene og abonnement på Misjonstidende viser den samme tendens.
Kyststripen fra Arendal til Stavanger skiller seg tydelig ut fra de indre bygdene, og bekrefter et interessant kultur-geografisk skille. Avholdssak og en viss politisk og kulturell konservatisme løper parallelt med misjonsinteressen.
Mindre klasseskiller langs kysten kan ha åpnet for demokratisering av forkynnelsen og menighetsdannelser. Dette var viktige forutsetninger for å danne misjonsforeninger.
Geografisk lå naturligvis også de ytre kyststrøkene strategisk til da de nye religiøse
impulsene nådde landet fra England og Tyskland. Også den religiøse spredningen var lettere langs kysten.
-----
Søkernes religiøse «vandringshistorie» synes smidd over én og samme lest, trolig inspirert av samtidig religiøs litteratur og forkynnelse om den «rette» veien til frelsen. Barneoppdragelsen er preget av tukt og formaninger, der jordiske forlystelser som dans og teater stemples som synd.
Puberteten innleder en religiøs krise med tvil og frafall. Med miljøskifte og løsriving fra foreldreautoriteten fulgte fristelser som lett førte til brudd med barndommens bud. Ikke overraskelnde forteller nær tre av fire opptatte også om vekkelse og omvendelse. Oftest kom denne i 18-års alderen, gjerne framkalt ved kristen forkynnelse eller sykdom og død i nærmeste familie.
Frelsesopplevelsen beskrives som et skille, som sammen med vissheten om evig fortapelse for de uomvendte, står som viktige forutsetninger for misjonskallet. Omvendelsen forsterket misjonsinteressen mens kallet vokste fram litt etter litt under selvransakelse og prøving av egne motiver.
Misjonen sprang ut av en personlig religionsform med vekt på det personlige valg, den selvopplevde frelse og enkeltmenneskets ansvarlighet overfor den ene Gud. Det er min tese at denne religiøse utvikling hadde som en av sine forutsetninger en økonomisk og sosial individualisering, der pengeøkonomi, handel og en utstrakt grad av kommunikasjon sto sentralt. Misjonen er den religiøse siden av den økonomiske og politiske vekst som skjøt fart på 1800-tallet.
Søkerne til Misjonsskolen er imidlertid gjennom hele perioden unntakstilfelle blant mengder blant mengder av mennesker med en forholdsvis lik geografisk, sosial og religiøs bakgrunn.
Hvorfor søkte akkurat disse og ikke mange andre i tillegg på Misjonsskolen?
Levnetsbeskrivelsene har gitt en spesiell mulighet til å komme på sporet av religiøs og psykologisk drivkraft. Men om de innerste motiver kan en slik studie ikke si mye. For misjonærene selv sto et direkte kall fra Gud som den viktigste grunnen, men dette er et begrep som fallet utenfor rammen av et historisk arbeid. |
 Søsken |
2 brødre og 3 søstre |
| + | 1. Petter Gottfred Nilsen, f. 26 Des 1836, Kristiansand, Vest-Agder, Norway d. 21 Nov 1906, Durban, KwaZulu-Natal, South Africa (Alder 69 år)
▻ Martha Reime, g. 8 Aug 1867 | | | 2. Gustav Emanuel Nilsen, f. 10 Jun 1839, Kristiansand, Vest-Agder, Norway | | | 3. Elen Gurine Nilsdatter, f. 16 Mai 1842, Kristiansand, Vest-Agder, Norway | | | 4. Ingeborg Nathalie Nilsen, f. 9 Jul 1844, Kristiansand, Vest-Agder, Norway d. 5 Sep 1904, Kragerø, Telemark, Norway (Alder 60 år) | | + | 5. Axel Nilsen, f. 4 Okt 1846, Kristiansand, Vest-Agder, Norway d. 7 Des 1911, Brooklyn, Kings County, New York, USA (Alder 65 år)
▻ Otilie Guttormsdatter, g. 25 Jan 1871 | | | 6. Johanne Marie Nilsdatter, f. 20 Des 1848, Kristiansand, Vest-Agder, Norway |
|
| Person ID |
I10726 |
Servan Homme |
| Sist endret |
17 Jan 2021 |
| Familie |
 Martha Reime, f. 16 Sep 1843, Stavanger, Rogaland, Norway d. 23 Jul 1927, Durban, KwaZulu-Natal, South Africa (Alder 83 år) |
| Ekteskap |
8 Aug 1867 |
Umphumulo, South Africa |
| Alder ved ekteskap |
Han : 30 år og 8 måneder - Hun : 23 år og 11 måneder. |
| Barn |
| | 1.  Kristian Magnus Reime Nilsen, f. 18 Jun 1868, Zululand, South Africa d. 9 Mai 1931, South Fayette, Allegheny, Pennsylvania, USA (Alder 62 år) |
| | 2. Nils Gustav Nilsen, f. 30 Jan 1870, Zululand, South Africa d. Før 1906 (Alder 35 år) |
| | 3.  Anna Nilsen, f. 29 Aug 1871, Zululand, South Africa d. 5 Jun 1925, Durban, KwaZulu-Natal, South Africa (Alder 53 år) |
| + | 4. Paul Gerhard Nilsen, f. 12 Apr 1873, South Africa d. 23 Okt 1952, Eshowe Hospital, Eshowe, Natal, South Africa (Alder 79 år) |
| | 5. Alfred Nilsen, f. 28 Nov 1875, Eshowe, Zululand, South Africa d. 26 Des 1911, Overport, Durban, Natal, South Africa (Alder 36 år) |
| + | 6. Godtfred Martin Nilsen, f. Aug 1877, Nonoti, Stanger, KwaZulu-Natal, South Africa d. 26 Jun 1949, Mtunzini Hotel, Mtunzini, Natal, South Africa (Alder ~ 71 år) |
| + | 7. Ragna Pauline Nilsen, f. 23 Mai 1879, Natal, South Africa d. 20 Jul 1969, Wankie Colliery Hospital, Hwange, Matabeleland North, Zimbabwe (Alder 90 år) |
|
| Famile ID |
F3466 |
Gruppeskjema | Familiediagram |
| Sist endret |
18 Aug 2019 |
Slektstavle til 
: Address
: Cemetery
: Farm
: Town
: Parish
: City
: Ikke satt
