 |
Halvard Johannes Foss (1892-1996) - 100-årig patentingeniør med røtter i Dalene (Dalene Tidene, 17. og 22. januar 1992)
100-årig patentingeniør med røtter i Dalene – Del 1 (17. januar 1992)
"Jeg føler stor tilhørighet til Sogndal i Dalane. enda jeg flyttet derfra sammen med familien allerede i 1906 til Oslo, hvor jeg siden har bodd."
Han som sier dette, overingeniør Halvard Foss, fyller 100 år 31. jan. -92, og er i fin form, trass i den høye alderen. Han tar vennlig imot oss i huset ved Ullern kirke, vest av Oslo. Konen, Kathrine. et oldebarn av Hanna Vinsnes, tidligere bibliotekar ved patentstyret, døde for 8 år siden. Da hadde de vært gift i 53 år.
Men Halvard Foss er ikke alene. Barnebarna, Trond-Hallvard (23) og Aslaug (20), fra Levanger, bor hos ham i studietiden. De skifter om å gi en hjelpende hånd når det trengs, men selv har han foretatt alle innkjøp, like til det siste. Begge de unges foreldre er lektorer på lærerskolen der nord i Trøndelag. Det eldste barnebarnet, bodde hos farfar som student i 3 år før hun giftet seg. Hun heter Anne Kathrine.
Eldste sønnen til H. Foss, Lic. theol. Stein Eirik Foss, har skrevet boken "Kirkens enhet og dens grenser", om den romersk-katolske kirkes forhold til protestantismen. Han er sogneprest i Bergen. ved Johannes og St. Jacobs kirker.
"Far, Erik Hansen Foss, hadde vært skolestyrer i Sogndal i 35 år da han valgte å nye sitt otium i Oslo. Mor, far, mormor og 4 brødre av oss bodde sammen de første årene. Vi var 12 barn i alt. Jeg var yngst i søskenflokken.
Da mor døde, flyttet 2 søstre sammen med oss. Etter fars død i 1921 var vi 2 brødre og 2 søstre igjen i hjemmet. Jeg har aldri bodd alene.
Det var en stor overgang for meg den gang å komme til hovedstaden fra Dalane. Ved langfjellenes sørligste utløpere mot Nordsjøen var jorden karrig, gårdene små, og lå mellom golde, isskurte fjellrygger, der bare forblåste løvtrær klarte å klore seg fast. Det var dog et landskap jeg var glad i.
I Oslodalen er linjene slakere, landskapet åpnere, og all frodigheten gjorde et sterkt inntrykk, der vi om søndagene krysset de veldyrkede storgårdene i Aker på vei til Marka. Især ble jeg imponert over de mange mektige, mer enn 20 m. høye malmfuruene i Holmenkollåsen. Og var ikke Tryvannsgranen hele 40 m. høy? Bylivet vendte en seg til, men språket var og ble fremmed. Jeg likte ikke det brede Oslomålet. Vi søsken bestemte oss for å ta vare på dialekten fra Dalane.
Etter 87 år i Oslo, blir jeg fremdeles tatt for å være fra Rogaland!"
Det vakre hjemmet er preget av minner fra farne slekter. En forseggjort navneduk pryder en vegg. Cathrine Heltberg broderte den i 1839, 8 år gammel, står det å lese bak på rammen! Den duken har nok kostet svette og tårer. Den kan hevde seg blant de vakreste i Kunstindustrimusets faste utstilling av navneduker. Den lille kunstneren var søster av Henrik Heltberg, leser vi videre. Jo, nettopp han som grunnla Heltbergs "studenterfabrikk", der både Bjørnson, Ibsen, Vinje og Lie ble hjulpet frem til studentereksamen.
Pianoet forteller om musikalitet. Halvard Foss var en dyktig pianist i yngre år. På pianoet står en festlig skulptur av vennene! "De syv syngende sangerbrødre", "in action". "Vi kom fra hele landet, og sang oss sammen i Studentersangforeningen, og også i Philharmonisk selskapskor", sier Foss.
"I 1925 var noen av oss blant de 50 medlemmer av Norske Studenters Amerikakor, som krysset Atlanterhavet for å være med på å feire 100-årsjubileet for den første norske innvandring til Amerika. Vi fikk den mest elskverdige mottagelse. Amerikanerne var storartede mennesker, og turen ble den rene triumfferden for oss. I Minneapolis sang vi for 50.000 norskamerikanere, med den daværende presidenten i U.S.A. i spissen. Vi dro helt til Vestkysten etter å ha besøkt utallige steder med norskættet befolkning. I 2 ½ måneder var vi i U.S.A. Inntektene fra turen ble så store at vi så å si fikk både reise og opphold gratis.
I 1990 kunne jeg feire 80-års-student-jubileum. Av studentene fra 1910, 536 ialt, er jeg alene tilbake. Det er vemodig å tenke på.
Sammen med familien feiret jeg i 1990 også min 60-års bryllupsdag. Jeg inviterte til et måltid på Oslo Plaza hotell. Heisen tok oss 34 etasjer i høyden. Her oppe var det utsikt! Under oss lå byen med myriader av lys. I 1906 kom den sparsomme gatebelysningen fra fåtallige gasslykter. Strømmen av biler minnet oss om at biltrafikken nå er blitt en trussel mot miljøet i byen vår. I Oslo fantes det bare 10 biler da jeg kom hit.
Den kollosale tekniske utvikling de siste ½ hundre år, kunne jeg følge nærmest fra orkesterplass i min stilling i Patentstyret. Jeg kom dit i 1920, ble overingeniør i 1935, og sluttet først i 1973, 81 år gammel. Jeg er mektig imponert over de fremskritt som er gjort i den tid. ved utallige oppfinnelser, store og små."
(I 3 dager fikk jeg være hjemme hos Halvard Foss or å høre ham fortelle fra gamle dager.)
"Hvis noen undrer seg over min høye alder", fortsetter han, "så tror jeg det skyldes at jeg alltid har hatt en uhendig trang til å komme ut og mosjonere. Syk har jeg ikke vært siden en hård influensa nesten tok knekken på meg i 1936! Tennis spilte jeg i alle år, både sommer og vinter, og hver sommer bar det til fjells i 14 dage, helst i Jotunheimen. Min turkamerat, Øystein Lae, likte seg best i det fjellområdet, og vi trålet det om og om igjen, på kryss og tvers. Etterhvert fulgte sønnene mine med meg på fjellturene. Ellers var hele familien trofaste Markatravere.
De siste år har jeg måttet nøye meg med søndagsturer fra Frognerseteren til Holmenkollen. Synet er ikke så godt lenger, (grønn stær), og en gammel kneskade, (fra et fall i fjellet for lenge siden), har begynt å merkes. Men minnene fra et langt friluftsliv er levende.
En tur i 1927 husker jeg spesielt godt. Jeg gikk alene fra Ustaoset over Krækkja-Litlos-Haukeliseter-Haukeligrend-Bykle-Valle til Byglandsfjord. Planen var egentlig å krysse Setesdal- og Sirdals-heiene og ta meg ned til gamle venner i Sogndal, men bukseknær og støvlesåler var så slitt blitt. Knærne var faktisk "ute", så jeg var flau over å måtte vise meg for folk i Dalane i den forfatning.
På Setesdalen Sommerhjem i Bygland ventet meg kort fra en søster, som fortalte at jeg var ønsket på familiestedet ved Arendal. Jeg var sliten, og lettet over å ha gyldig grunn til å gi opp den videre ekspedisjon i fjel let. Det smakte å få sette seg i åpen automobil den siste veistrekningen fra Setesdal til Sørlandet."
Turen er kort fortalt, men den tok uker, og det var ikke alltid lett å ta seg frem etter rutene i fjellet den gang, forstår jeg, broer var det lite av, ofte hadde vårflommen tatt dem som var. Enkelte steder var ferging helt nødvendig, og fjellbøndene hjalp nok til, men hadde ikke alltid tid og "høve", og båtene kunne være rene dødsfellene, lekk som siler, hvis en satte avsted på egen hånd. "So rodde dei fjordan so vassa dei sundi," sier Aslaug Vaa. Det var nok langt fra så idyllisk som det høres ut.
Da far til Halvard Foss, Erik Hansen Foss, f. 1842, kom til Sogndal i 1871, var det som skolestyrer ved den nybygde Pittlingen skole, på Skarås, mellom Sogndalstrand og Regefjord. I denne stillingen ble han til han gikk av for aldersgrensen i 1906. 10 av barna, (ialt 7 jenter og 5 gutter), ble født her. Skolen hadde byskoleordning, og var felles for begge strandsteder. Den var 3-delt, men barna gikk 7 år på folkeskole, og hver dag, 6 dager i uken.
Jeg siterer fra Brandhergs bok om Sogndal: "Pitlingen skole fikk engelsk i fagkretsen, noe helt bemerkelsesverdig. Det var nok Erik H. Foss som innførte dette faget da han begynte her. Han var kjent som en ualminnelig dyktig og begavet lærer, og min mor skrytte svært av ham, og han skal ha hatt noen svært flinke barn. "
Om sin far forteller Brandsberg at han 15 år gammel bare, dro til Amerika 1. gang. "Men han kunne engelsk, så han greidde seg fint." Vi kan forestille oss hvor verdifull denne engelskundervisningen i barneskolen må ha vært for alle dem som ble smittet av Amerikafeberen fra dette distriktet. Selv det minste kjennskap til språket i det fremmede, kom vel med.
"Av de mange utflyttede nordmenn jeg møtte på Amerikaturen i 1925, minnes jeg spesielt 2 sogndøler, sambygdinger. Karl Eia hadde opparbeidet en god forretning i New York. Han husket fars engelskundervisning med takknemlighet. August Hast var snekker i Los Angeles, gjorde det godt, mintes skoletiden med glede, og bad hilse til Gamlelandet, til folket der sør i Dalane. " sier Halvard Foss.
"Far var et overskuddsmenneske", fortsetter han. "Ved siden av sitt arbeide i storskolen, holdt han i alle år kveldsskole for å forberede de unge til Middelskoleeksamen. Mange gikk dette kurset i 2-3 år, før de tok siste året ved middelskolen i Egersund. 9 av oss søsken tok middelskoleeksamen i Okka by. Da jeg gikk hos far, var vi åtte elever på kveldskurset, 4 gutter og 4 jenter. Han underviste i de behørige fag, eng., tysk, mat., hist. o.s.v.
Ingeniør Alf Thue, (bror til havnefogd Leif Thue i Egsd.) var lenge ved min avdeling i Patentstyret. Han hadde god kontakt med Egsd. Engang sa han til meg: "De er ikke så flinke de som kommer fra Sogndal til Egersund middelskole nå for tiden. Det merkes at skolestyrer Foss flyttet."
Engelsklæreren på middelskolen må ha slitt med å få innøvet w-lyd. En søster kunne ramse en "spirituell" regle han hadde lært dem med det formål for øyet: W-e need w-arm w-ater w-hen w-e w-ash the w-omen!
Kong Oscar II. besøkte Egsd. i 1896. Byens damer var møtt opp for å overrekke blomster. En var uheldig. Hennes bukett havnet hos et fransk medlem av staben. Selv kunne hun ikke et ord fransk, men til sin død siterte hun de takkens ord den høye herre hadde uttalt; med perfekt uttale. Quelle belle fleur que la rose!
Far var bondesønn, fra Foss gård i Øvre Eiker, et bruk utskilt fra det vel kjente Fossesholm. Det er mange slektsforskere i ætten, og den mener seg å stamme fra St. Hallvards ætt. Det er en tradisjon om at en sønn i hver familie skal bære Hallvard-navnet, og denne navneskikk kan følges tilbake gjennom århundrer.
Far tok Asker seminar, og siden systematisk privatundervisning i engelsk, tysk og matematikk. Det en nå kaller livslang læring, var en livsstil hos ham. Språk var hans hovedinteresse, og da han kom til Oslo, lærte han seg blant annet gresk, fordi han ville lese Det nye testamentet på grunnspråket, koiné. Og han gledet seg stort over å kunne utnytte det rike kulturtilbudet som fantes i hovedstaden.
100-årig patentingeniør med røtter i Dalene – Del 2 (12. januar 1992)
Der var liv og Røre på Stranda i fars tid. 20 forretninger og 4 bakerier forteller om allsidig virksomhet, skipsfart, fiskeri og industri. Far var revisor for Dampskipsselskapet og for Spinneriet. Jeg var ikke store karen da han en dag fortalte at han skulle på generalforsamling. Jeg husker jeg sprang til vinduet for å se generalene. I Sogndal Ladesteds Sparebank var han kasserer fra 1872-1906, i praksis for banksjef å regne i 34 år, i tillegg til all annen virksomhet!
I Brandsbergs bok er det 3 bilder av Pitlingen skole. Dette er hentet fra familiealbumet. Det var noe til skolehus! Det rommet 3 store klasserom, styrerbolig, og et enkelt husvære for en lærer. En lærerinne underviste de yngste elevene. En gang i 80-årene ble lærerinnen syk. Det viste seg at hun dessverre hadde smittet et helt årskull med tuberkulose.
Skolehuset lå nær selve Lingen, der Lono-elven skar seg inn i elvebredden og dannet en innsjø. I
sjøen lå en øy, hvor skolebarna plantet grantrær på plantedagen om høsten. Lono-navnet sier at elven her har et rolig løp. Og Lingen er navn på en slik innbuktning og utvidelse av en elv. Fra skolehuset så vi over til Kielland, gården som Alexander Kiellands folk ættet fra.
Det var skolehage ved skolen vår. Arbeidet i skolehagen var en del av undervisnings-opplegget. Far og mor hadde dessuten fått til en deilig frukt- og bærhage, med blomsterbed, fyldt av roser, riddersporer og akeleier. Det var rikelig med lekemuligheter i skolegården, på veien opp til skolen, og i bakkene rundt den.
I en skråning lå det store 2.-etasjes huset som rummet sløyd- og gymnastikksal slik til at begge saler hadde inngang fra bakken. Gymnastikksalen ble brukt til forskjellige sammenkomster, til ungdomslagsarbeide, politiske møter, bryllup, og en sjelden gang var det en teaterforestilling der.
Det var et liv på Pitlingen om sommeren. Vi badet, rodde, fisket, hentet opp gule vannliljer og plukket markblomster i blomsterengene ved vannet. Om vinteren var det stas å få bruke skøytene når frosten satte inn.
I 1988 tok jeg turen til Sogndal med min yngste sønn. Dag Hallvard, for å se barndomshjemmet igjen, og gå "på gjengrodde stier". Der var skjedd store forandringer. Hele skolehuset var vekk, bokstavelig talt gått opp i røk i en brannøvelse, organisert fra stasjonen på Stranda! Huset var jevnet med jorden. Vi kunne ikke se spor etter skolegården en gang. Hva verre var: Hele sjøen var vekk. Da spinneriet gikk over fra vannkraft til elektrisk kraft, ble fossen unødvendig. En velplassert mineladning gjorde ende på den. Det gav elven Lono et løp i strak linje ned mot Stranda fra bak øya ved Kielland. (Og turister som reiser land og strand rundt for å få øye å en foss!) Nå var vannet tørrlagt, helt igjengrodd, både det og blomsterengene, av tett, likegyldig løvskog. Hadde de enda plantet inn verdifulle bartrær! Sløyd- og gymsalene lå ennå der i skråningen, men begge ominnredet til boligformål.
Jeg har jo gjennom årene holdt kontakten med folket der vest, sendte stoff til Dalane Tidende ved flere anledninger, vi holdt avisen lenge, og jeg kjente til de omveltninger som hadde snudd opp ned på det samfunnet jeg var vokset opp i, og som blant annet hadde gjort vår gamle skole på Pitlingen helt avlegs.
Jeg kunne min heimstadlære. Jeg visste at Sogndalsstrand ble tollsted midt på 1600-tallet, og at havnen med handelen og tollstedsbevilgningen førte med seg, spilte en større rolle da enn selv den i Egersund. De 20 familier som bodde på Stranda på 1700-tallet eide nesten like mange seilskip.
Det rike fisket fra sist i det hundreåret var medvirkende årsak til en oppblomstring av all virksomhet ved de to nabostrandsteder. Midt på 1800-tallet ble Sogndalsstrand egen kommune (ca. 500 innb.) utskilt fra Sogndal landssogn, sammen med deler av Regefjord-området. Det fantes der post, telegraf, bank, skole, lege, forskjellige industribedrifter m.m.
Fra 1870 gikk Vestlandets første jernbane, Blåfjellbanen, mellom Blåfjell gruber og Regefjord! "Fjordstein", det nåværende pukkverket, hører til en annen verden.
I "Dalen" lå gårdene, et tradisjonsrikt bondesamfunn, der den første slåmaskinen nesten forårsaket revolusjon. Jeg husker godt hvor imponerte vi var over det arbeidet den kunne utføre. Haua var nok kirkestedet, men lå langt på "landet".
I 1902 kom forandringen her. Da ble a/s Titania grunnlagt, med hovedkontor på Haua, det som nå kalles Hauge i Dalane. Det var funnet rike malmforekomster, og driften ved Titania gjorde Hauge til det naturlige sentrum i distriktet. Riksvei 44 knytter det tett til resten av landet, og malmen blir utskibet fra Jøssingfjord, nær ved. Ca. 1940 ble Sogndalsstrand igjen slått sammen med landssognet til Sogndal kommune, den sydligste av Dalanes 4 kommuner, Bjerkreim, Eigersund, Lund og Sogndal.
Fra Sandbekktiden, til titanmalm, ilmenitt, ble oppdaget i dagbruddet på Tellnes, har Hauge vokset seg stadig større, men den gamle vakre kirken er heldigvis det samlende punkt i landskapet fremdeles. Omgitt av særpreget trearkitektur som de er: har sogndølene lært seg å verne om det som er vakkert, tilpasse nødvendige nye bygg til det fine, eksisterende miljø.
I min tid het presten på Haua Gunnar Olsen, men tok siden navnet Hjermann. Sønnen, Audun, og jeg, stiftet en kombinasjon av et buekorps og en speidertropp i "Dalen". Audun var troppsjef, jeg, patruljefører. Vi "ekserserte" med guttene i nabolaget. Alt var i privat regi. men mye moro var det, noe til liv for alle, virkelig "great fun".
1. påskedag møttes vi fra Stranda-området med guttene fra Dalen og Gosen ved en myr på Tørneskog. Alle hadde hårdkokte egg med seg. Vi stod på veien, og nå gjaldt det å kaste et egg lengst mulig ut på myren uten å knuse det. Vinneren fikk både æren av det lengste kast + at han ble eier av eventuelle knuste egg fra de andres mislykkede forsøk. Slik holdt vi på til det ikke var flere hele egg igjen.
I 1898 var flaggstriden på det mest opphetede i Norge. I årevis hadde Oscar Il nektet å gi sin sanksjon til å avskaffe unionsmerket i. flagget. Nå ville ikke far vente lenger. Han gav beskjed om at 17. mai skulle alle møte på skolen med rene norske flagg. Alle stilte. Vi toget de 5 km. opp gjennom Dalen til Haua i triumf. Der hadde de laget til en stor fest for barna i Kommunehuset, med leker og skuespill. Vi fikk brus, skillingsboller og noen gode sukkertøy. Det var salutt ved ungdomslaget. og stort fyrverkeri fra toppen av Solhaug.
Først høsten 1899 ble det rene norske flagg heist på Stortingsbygningen, så vi var tidlig ute i Sogndal. Far var målmann, nasjonalist og venstremann. Vi skulle ikke hare ha et rent norsk flagg, vi skulle også ha et rent norsk mål. Han var enig med Garborg i at "den ny-norske Språkbevegelse var et uttrykk for nasjonaliteten, for folkesjelen"!
I 1905, året for Unionsoppløsningen, holdtes det valg i gymnastikksalen på Pitlingen skole. Ja-seddel betød: For kongedømme, et fritt kongedømme. Nei-seddel betød: For republikk. Jeg gikk hele dagen omkring med en Stem Ja! plakat på brystet. Det var til tider stappfullt av folk. Opptellingen viste et overveldende flertall for kongedømme. Det var jeg som fikk det ærefulle, men strevsomme verv å løpe til Sogndalsstrand med resultatet for at det kunne bli telegrafert videre til Kristiania, til hovedstaden.
Min fars sterke personlighet preget Oss barna. Men den musikalske evne og sans for språk, som kjennetegner mange i slekten, var nok en arv fra både far og mor. Hun kom fra en meget musikalsk familie.
Det ble sunget svært meget i hjemmet vårt. Den som ikke selv er født inn i en stor familie kan vel nesten ikke forstå hvor vi hygget oss sammen! I skumringstimen, før petroleumslampen ble tent, kunne en sette seg til pianoet og stemme i en sang. Vi andre sang snart med, unisont eller flerstemt, som det faldt seg, alle de gode norske sangene, de som siden ble samlet i Norges Melodier, og mange, mange fler.
Halvard Foss, har skrevet boken om slekten Foss. Fra den har jeg hentet opplysninger om de 12 søsken. Haghard og Helga var også ivrige slektsgranskere, og tegnet ned gammelt stoff, som kom Halvards bok til nytte, forteller han.
I 1910 tok Halvard realartium, og ble maskiningeniør i 1914. Han kan se tilbake på et rikt liv, i teknikkens tjeneste, ved Patentstyret. Også han har mange gode minner fra Bondeungdomslaget, gikk på "leikskeid" og lærte seg folkedans. Han er eldte medlem i Vestmannalaget i Bergen. I Studentbøkene skriver han nynorsk. "Det språket faller naturlig for meg. Det man i ungdommen nemmer, man ikke i alderdommen glemmer", sier Halvard Foss.
Ikke bar høres "hjemlandets toner" når Halvard Foss snakker, men stemmen har så ung en klang. Jeg spør hvordan dette er mulig. Foss forteller da at han en periode sammen med et par venner tok undervisning i stemmebruk hos en kjent sangpedagog. "Vi var begynt å bli slitne, selv etter korte sangøvinger. Nå lærte vi å legge om stemmen til det stemmeleiet som var naturlig for oss, og å bruke stemmen rett. Stemmetrettheten forsvant, og lærdommen kom til nytte for resten av livet!"
Jeg spør hvordan det kjennes å nå så høy alder. "Til det vil jeg svare med Mark Twain: Age is mostly a matter of mind, if you don't mind, it doesn't matter!" sier Halvard Foss. |
| + | 1. Hagbard Helmich Ambrosius Foss, f. 11 Apr 1869, Vestfossen, Buskerud, Norway  d. 14 Des 1947, Råde, Asker, Akershus, Norway (Alder 78 år)
▻ Johanne Johannesen, g. 8 Jan 1899 |  | 2. Bergliot Petra Foss, f. 17 Apr 1871, Vestfossen, Buskerud, Norway d. 14 Aug 1899, Nes, Brandbu, Oppland, Norway (Alder 28 år)
▻ Paul Bernhard Paulsen, g. 20 Aug 1898 | | | 3. Dagny Jone Foss, f. 2 Mai 1873, Sokndal prestegjeld, Rogaland, Norway d. 25 Apr 1922, Oslo, Norway (Alder 48 år) | | + | 4. Alfhild Elise Foss, f. 31 Jan 1875, Sokndal prestegjeld, Rogaland, Norway d. 29 Mar 1923, Oslo, Norway (Alder 48 år)
▻ Henrik Lehmann, g. 2 Mar 1906 | | | 5. Frøydis Kristina Foss, f. 23 Okt 1876, Sokndal prestegjeld, Rogaland, Norway d. 4 Jan 1904, Sokndal prestegjeld, Rogaland, Norway (Alder 27 år) | | | 6. Magnhild Johanna Foss, f. 2 Sep 1878, Sokndal prestegjeld, Rogaland, Norway d. 26 Jan 1894, Fiskum, Buskerud, Norway (Alder 15 år) | | | 7. Helga Jakoba Lovise Foss, f. 13 Sep 1880, Sokndal, Rogaland, Norway d. 3 Sep 1965, Lovisienberg Sykehus, Oslo, Norway (Alder 84 år) | | | 8. Ragnhild Antonia Maria Foss, f. 9 Jul 1883, Sokndal prestegjeld, Rogaland, Norway d. 27 Apr 1952, Vor Frue Hospital, Oslo, Norway (Alder 68 år) | | + | 9. Sigurd Olaf Foss, f. 24 Okt 1884, Sokndal prestegjeld, Rogaland, Norway d. 17 Okt 1964, Oslo, Norway (Alder 79 år)
▻ Magda Kaarsberg Hansen, g. 7 Okt 1912 | | + | 10. Bjarne Gudbrand Ziener Foss, f. 4 Feb 1887, Sokndal prestegjeld, Rogaland, Norway d. 26 Mai 1950, Strømmen, Skedsmo, Akershus, Norway (Alder 63 år)
▻ Pauline Larsmon, g. 6 Jun 1916 | | + | 11. Kjartan Augustin Foss, f. 5 Jul 1889, Sokndal prestegjeld, Rogaland, Norway d. 1 Okt 1972, Oslo, Norway (Alder 83 år)
▻ Dagny Marie Bråten, g. 6 Mai 1916 | | + | 12. Halvard Johannes Foss, f. 31 Jan 1892, Sokndal prestegjeld, Rogaland, Norway d. 7 Jan 1996, Oslo, Norway (Alder 103 år)
▻ Katrine Elisabeth Vinsnes Revers, g. 2 Jul 1930 |
|
Slektstavle til 
1892 - 1996 (103 år)
Har 152 aner og 7 etterkommere i Familietreet.
1872 - 1932 (59 år)
Søsken
Erik Hansen Foss, f. 22 Aug 1842, Petraborg, Eiker, Buskerud, Norway 
