 |
Halvdan Sæthre (1895-1977) - Minneord i Sogningen-Sogns Avis, torsdag 27. oktober 1977 Halvdan Sæthre til minne
Laurdag 3. september vart Halvdan Sæthre brått og meiningslaust reven bort, 82 år gamal.
I so mange sumrar kom han att, like sikkert som flyttfuglane, denne store friluftsmannen og fjærlandsvennen — lokka av største breen vår — denne breens eldste veteran.
Av dei mange fargerike sumarnetter han opplevde på «taket» langs isviddene var turen frå Flatbrehytta til Breinibba som 71-åring. Flatbrehytta — «Høgste — ut Hauganosi (5 mili) fullførde han fint som 77-åring.
Då me ein gong seinare ville nå toppen av høgste merkjesteinen i Fjærland, Supphellenipa (1731 m) vart me stogga av iskaldt snøver før toppen. Sæthre var då lite glad. Men dagen etter i sol frå blå himmel kunne nokre gutar frå Kvanneholtnipa sjå ein liten prikk nede på breen som enda på toppen av Supphellenipa — Sæthre drog dit åleine. Han var so hoppande glad han fekk denne skituren og — i sitt fyllte 80. år.
No i sumar, som 82-åring, opplevde han, Flatbreen i skodde og småregn mellom mange djupe sprekker. Ein liten tur, men for Sæthre ein stor tur likevel. Han gledde seg tydeleg over endå ein gong på isen. Sers sprek og opplagd var han i Flatbrehytta om kvelden, der me lenge prata fjell og brear over tekoppane. Han vona han slapp bli til møda for andre på sine gamle dagar, men aktiv i arbeid og friluftsliv til det siste. Sæthre var ingen naturromantikar med store, draumfagre ord. Til meg kunne han gjerne seia: «Vi går videre — det er ikke så nødvendig med all denne preikingen». Han såg og høyrde på sin eigen smålåtne, stillferdige måte. Ofte såg du han glad — du såg at han sjølv kjende at han levde — gledde seg over ei god helse i eit ungt sinn i høg alder. Han trudde so på det å vera aktiv. Folk over 60 år burde heller gå i fjellet enn å ta lange, makelege feriar, meinte Sæthre.
Halvdan Sæthre var fødd i Fana i 1895. Tok eksamen ved Statens Tannlegeinstitutt i Oslo i 1917. Frå 1918-
dreiv han privatpraksis i Bergen. Heilt til sin siste morgon var han dagleg på kontoret.
Lange feriar likte han ikkje. Hans interesse for tannhelsa, for bygdi si og andre kulturelle ting var sers stor og levande. Sæthre hadde «trappa ned», fortalde han. Glad og nøgd takka han so pent for sumarens vellukka bretur. For aller siste gong — var hans eigne ord. Men han vona å sjå att Fjærland oftare.
Trass sine 82 år døydde han ung og aktiv. Det kjennest meiningslaust og vemodigt og mest ikkje til å tru at «Sæthre-turane» ein såg so fram til og den glade stemma hans i telefonen for alltid er burte.
Men dei mange som kjende han som det lune, fine mennesket han var som tannlækjar og friluftsmann vil gøyma gilde minner om han i generasjonar. |